Bergens Tidende kunne forleden melde at kulturbyråden i Bergen, Henning Warloe (H), vil henge opp Picassos portrett av Stalin på Rådhuset 5. mars, i en dimensjon som dekker bredden av husets kortside. Portrettet, som er del av kunstneren Lene Bergs prosjekt “Stalin av Picasso, eller portrett av kvinne med bart” skulle opprinnelig henge på Folketeaterbygningen på Youngstorget i Oslo, men APs partisekretær, Martin Kolberg, satte i forrige uke foten ned. “Vi har et mer åpent kunstsyn i Bergen enn i Oslo,” sier Warloe, og motiverer prosjektet med en henvisning til Stalin selv, for der denne “gikk til sensur overfor kunsten,” “er terskelen langt høyere i Bergen” [underforstått enn i Oslo].
Warloes forslag har skapt stor debatt, og det er ikke første gang det stormer omkring dette portrettet. Picasso laget det opprinnelig for å ledsage nekrologen over Stalin ved hans død 5. mars 1953, for den franske kommunistiske avisen Les lettres françaises. Bildet kom på trykk, men laget straks skandale. Redaktøren, Louis Aragon, måtte tilbakevise det offentlig, grunngitt med at portrettet “ikke tok hensyn til publikums følelser […] og den kjærlighet arbeiderklassen følte for kamerat Stalin og for Sovjetunionen.” Heller ikke var portrettet rettferdig “overfor Stalins moralske, åndelige og intellektuelle personlighet.” Problemet var selvfølgelig det kompliserte forholdet mellom Picassos utradisjonelle portrett og Stalins personkult i høystalinismen etter andre verdenskrig og frem til diktatorens død.
Hva signaliserer vi ved å henge opp dette bildet på Bergen Rådhus i 2008, på 55-årsdagen for Stalins død? Det er et meget komplisert spørsmål som kulturbyråden ikke ser ut til å ha tenkt godt nok igjennom. På et eller annet nivå (trolig også i kunstnerens intensjoner) stiller en slik akt “interessante” spørsmål om forholdet mellom propaganda, politikk og kunst, og om ekstrem ytringsfrihet. Samtidig viser det — i kjempedimensjoner — bildet av en massemorder, og det er det siste 99% av Bergens befolkning, inkludert alle dem med røtter i Østeuropa, i første rekke vil konfronteres med. Ikke så få vil krenkes. En slik demonstrasjon av ytringsfrihet er hensynsløs, postulatet om kunstens absolutte frihet ansvarsløs, og hele prosjektet (tilsynelatende) enkel poenghenting i en barnslig rivalisering mellom Bergen og Oslo.
3 comments
Comments feed for this article
8. februar, 2008 kl. 11:08 am
Jarek
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at et ønske om å overgå Oslo og gi Arbeiderpartiet en liten smekk er blant Warloes motiver for å henge opp Lene Bergs kunstverk. Ei heller kan jeg nekte for at ytringsfriheten må ha sine grenser, eller for at noen kan komme til å føle seg krenket ved å se dette verket.
Ja, Picasso var kommunist og Stalin-prisvinner og laget portrettet som en «gest» ved despotens død. Men jeg synes det er et viktig poeng at verken det franske eller det sovjetiske kommunistpartiet ville vite av det. Portrettet blir dermed i ettertid et symbol på misforstått støtte til et grusom tyrann. I tillegg er det jo ikke Picassos verk som sådan som skal henges opp, men et verk som blant annet består av et fotografi av det, noe som tydeliggjøres av to godt synlige hender som holder originalverket.
Det å vise et bilde av Stalin eller nevne Stalin er ikke synonymt med forherligelse. Det bør være mulig for en kunstner å bruke symboler på ondskap og grusomhet i sine verker uten å være forpliktet til simpel motpropaganda eller rituell avstandstagen. Den russiske forfatteren Viktor Jerofejev skrev for et par år siden en selvbiografisk bok med tittelen «Den gode Stalin». Men verken forfatteren eller boken er stalinistisk, selv om noen muligens vil tro det ut fra tittelen og forsiden. Snarere tvert imot.
Stalin var lidenskapelig opptatt av kultur. Mellom de utallige dødsdommene han avsa, leste han gjerne, ikke ulikt flere av sine åndsfettere i Hitler-Tyskland, og han var en filmfantast av de sjeldne. Han begrenset seg heller ikke til politisk korrekte verker. Men massene ble ikke slike kulturopplevelser til del. De måtte nøye seg med propaganda og kunst ferdigtygd av sensuren, for Stalin mente de ikke var modne for ting som kunne misforstås.
Flertydighet og mangfold er blant demokratiets adelsmerker. La oss bruke Stalin til det han burde brukes til, nemlig som motstykke til det liberale demokratiet. Det gjøres etter min mening i Lene Bergs verk. Debatten som har fulgt verket, er bevis på det.
Å bli nektet å få henge opp et enormt bilde på en offentlig bygning har like lite med sensur å gjøre som fjerning av tagging har det. Kanskje er konteksten feil. Kanskje burde verket hengt et annet sted enn på Rådhuset. Men la for all del “Stalin av Picasso, eller portrett av kvinne med bart” få være i Norges hovedstad for sterke meninger. Det ville gjøre meg mye mer stolt av å bo her enn all verdens Fløybaner og hemkomne fotballgull.
8. februar, 2008 kl. 11:59 am
ingunnl
Ja, nettopp. Konteksten og motivene er feil. AP i Bergen, v/Ruth Grung, vil være bedre enn AP i Oslo og er positiv til Warloes initiativ, men Grung innrømmer at Stalin “kanskje er litt utdatert.” Slik kan man få sagt det. Kuratoren for utstillingen sier at dette “ikke handler om Stalin”. Det handler om mye mer, som Jarek skriver innsiktsfullt om ovenfor, men det handler også på en helt enkel måte om Stalin. Over mange kvadratmeter.
Warloe sier han vil arrangere et seminar om Stalin på diktatorens dødsdag 5. mars. Flott! Lene Bergs bilde må gjerne henges opp i seminarlokalet.
8. februar, 2008 kl. 12:41 pm
Jarek
Jeg må innrømme jeg ble lettere sjokkert av å lese BAs nettreportasje om saken (http://www.ba.no/nyheter/article3328005.ece). Ja, ikke over det at BA karakteriserer Picassos verk som en “karikatur” av Stalin. Et lite Wikipedia- eller Google-søk for å finne ut noe om bakgrunnen for bildet er vel for mye. Men Grungs uttalelse “Selv om Stalin kanskje er litt utdatert, vil det jo gi litt ekstra reklame til Picasso-utstillingen” skurrer mer i mine ører enn en jammet radiosending fra Radio Free Europe i en sovjetisk kortbølgemottaker. Her er historieløshet og kunnskapsmangel ispedd idiotisk, barnslig byrivalisering og kondensert i en setning. Hvordan i all verden kan Stalin være utdatert?!! Er Holocaust også utdatert, da? Og så ser man på dette som et stunt som ikke skal skape oppmerksomhet rundt en viktig problemstilling, men som skal føre til økte besøkstall?!! Noe a la Marianne Aulies rumpe?