Vladimir Sorokin kommer til Bergen! En av Russlands beste og mest omdiskuterte forfattere er endelig aktuell på norsk med romanen Køen (Flamme forlag). En forfatter som har brutt med de tabuer det går an å bryte i en litteratur og språkkultur som tradisjonelt har hatt en svært høy status og respekt. En som overrasker seg selv og leserne med hvert nye verk, selv om man også finner umiskjennelige sorokinske trekk i alle hans romaner, skuespill og filmmanus.

Sorokin kom i studietiden på 70-tallet i kontakt med en av de ledende grupper innenfor undergrunnskunsten i Russland, moskvakonseptualistene. På denne tiden arbeidet han med grafikk og bokdesign, men begynte etter hvert også å skrive.

Køen, som nå foreligger i norsk oversettelse, ble utgitt i Paris i 1985. Den ble innen få år oversatt til flere språk, og Sorokin ble kjent i Vest-Europa før han slo gjennom i Russland, der han ikke ble trykket før tidlig på 1990-tallet, i kjølvannet av de politiske omveltningene og Sovjetunionens kollaps. I nittiårene kom flere store romaner og skuespill, blant dem: Normen (1994) Roman (1995), og Blått fett (1999). På 2000-tallet har Sorokin blant annet gitt ut en stor romantrilogi, skrevet librettoen til Rozentals barn som ble satt opp på Bolsjojteatret i 2005, samt romanene En opritsjniks dag (2006) og Sukkerkreml (2008).

Sorokin forble lite lest utenfor akademiske kretser inntil han mot slutten av 1990-årene ble kjendis og seilte opp som noe av en kultforfatter i Russland. Her spilte romanen Blått fett en nøkkelrolle, men begeistringen for Sorokin var langt i fra udelt. Hans verker fremsto for mange som en sterk provokasjon, med hemningsløse voldsskildringer, grenseoverskridende vulgærspråk og utfordrende sex-scener.

Reaksjonene begrenset seg ikke til litteraturkritikkens sfære, men trakk bokstavelig talt ut på gaten. I 2002 startet den Putin-vennlige ungdomsorganisasjonen «Vi som går sammen» en kampanje mot Sorokin og andre russiske samtidsforfattere som kulminerte i en aksjon foran Bolsjojteatret, der Blått fett ble revet sønder og kastet i et gigantisk toalett av papirmaché. Sorokin ble samme år anmeldt for spredning av pornografi, men saken henlagt i april 2003.

Til anklager om provokasjon og sjokkerende tematikk på 90-tallet svarte forfatteren selv ofte at «Det er jo kun bokstaver på et papir». Jeg vil «se hvor mye papiret tåler». Og senest i 2006: «Man må skrive slik at det ryker av papiret». Fascinert av ondskapens natur fra barndommen av, bretter han ut på vrangen all den ondskap og vold som Sovjetsystemet representerte. I tekster som — slik han selv hevder — ikke skal forstås bokstavelig, men som metaforer. Samtidig bryter han med tradisjonelle skrivemønstre, med dristige formeksperimenter og ekstrem språklig kreativitet.

Dette er 90-årenes Sorokin. I trilogien fra 2000-tallet finner vi brutal tematikk, men en mye mer tradisjonell, lineær fortellerstil. Og så i 2006: en ny Sorokin, med romanen En opritsjniks dag, en antiutopi med handling i 2028, men langt på vei tolket som en satire over Putins Russland. Den tidligere a-politiske forfatteren avviser at boken er en samtidsskildring, men sier i et intervju til Der Spiegel i 2007 at «borgeren i ham er våknet».

Litteraturen skal ikke være noen behagelig lenestol, sier Sorokin i et annet intervju, men skal vekke eller sjokkere folk. Å sjokkere eller provosere er likevel ikke poenget i seg selv, men et middel for å sette hjernen i bevegelse. Målet er å stille spørsmål, krasse spørsmål. Jeg er ingen provokator, sier Sorokin, jeg har dypere anliggender enn som så.

Onsdag 4. november kl 19:15 intervjues Sorokin i Studentersamfunnet (Logen Bar) av Ingunn Lunde og Martin Paulsen.

Køen er oversatt av Hege Susanne Bergan. Forord av Ingunn Lunde. Etterord av forfatteren.

Onsdag 5. mars 2008 var det slippefest for artikkelsamlingen Terminal Øst: Totalitære og posttotalitære diskurser i Bergen. Dagen bød i øvrig på et snøkaos uten sidestykke denne vinteren, og til glede for alle som måtte måke snø den dagen, har vi nettpublisert den multimediale lanseringen. God lesning/reise!

Det nærmer seg boklansering for Terminal Øst: Totalitære og posttotalitære diskurser, utgitt på Spartacus forlag og redigert av undertegnede sammen med Susanna Witt. Lanseringen blir en audiovisuell happening med smakebiter fra boken and beyond. Der vil du få svar på bl.a. hvorfor den har tog på forsiden. Ved siden av en presentasjon med musikk, bilder, lyd, tekst, får vi fire akademiske “stunts” — ultrakorte foredrag à 5 minutter — om hhv “Multikunstneren Jurij Andrukhovytsj,” “Om å gå eller hvile på skinner og å gå eller hvile på skjær,” “Frå sovjetisk til postsovjetisk dissidens: to tilfelle” og “Stalin på Bergen Rådhus.”

Vi håper på stort oppmøte. En journalist i hovedstadspressen som fikk plakaten tilsendt, svarte entusiastisk at han fikk lyst til å ta toget til Bergen og boklansering. En god idé! Ta toget til Bergen.

Tid og sted: Jusbygget, Dragefjellet, seminarrom 2, kl 13:00, onsdag 5. mars 2008. Velkommen!

De første meldingene om en planlagt rullende lesesal på Moskvametroen kom tidlig på høsten i fjor, og nå begynner detaljene å bli klare. Toget – det femte i rekken av navngitte, individuelt utseende vognsett viet et tema eller en historisk realitet – skal hete «Det lesende Moskva», og skal fordre leselysten hos barn og unge. Reklame er bannlyst. Veggene skal dekkes av sitater og bilder, og hver av de seks vognene har et eget tema: vogn en: heltesagn og eventyr, vogn to: klassisk russisk litteratur for barn, vogn tre: litteratur om dyrene og naturen, fjerde vogn: barnelitteratur for de helt små metropassasjerer, femte vogn: litteratur for litt eldre barn, mens siste vogn er viet verdenslitteraturens hovedverk.

Navnet gir assosiasjoner til det sovjetiske slagordet om det sovjetiske folk/land som “det mest lesende folk/land i verden,” og initiativet føyer seg inn i en rekke av dannelsesprosjekter ved metroen. Sitatene skal gi barna lyst til å lese hele verket, sier metroledelsen, og hele prosjektet er et samarbeid mellom metroen og myndighetene i Moskva.

Det første av de andre navngitte togsettene er viet andre verdenskrig, det andre 60årsjubileet for slaget ved Kursk, det tredje, Krasnaja strela (Den røde pil), er oppkalt etter det berømte luksustoget mellom St Petersburg og Moskva. Det fjerde er et rullende kunstgalleri ved navnet Poezd-akvarel’.

.

Det er riktig nok at ikke like mange leser på metroen som før, mp3-spilleren er tross alt kommet til Russland også.

Bergens Tidende kunne forleden melde at kulturbyråden i Bergen, Henning Warloe (H), vil henge opp Picassos portrett av Stalin på Rådhuset 5. mars, i en dimensjon som dekker bredden av husets kortside. Portrettet, som er del av kunstneren Lene Bergs prosjekt “Stalin av Picasso, eller portrett av kvinne med bart” skulle opprinnelig henge på Folketeaterbygningen på Youngstorget i Oslo, men APs partisekretær, Martin Kolberg, satte i forrige uke foten ned. “Vi har et mer åpent kunstsyn i Bergen enn i Oslo,” sier Warloe, og motiverer prosjektet med en henvisning til Stalin selv, for der denne “gikk til sensur overfor kunsten,” “er terskelen langt høyere i Bergen” [underforstått enn i Oslo].

Warloes forslag har skapt stor debatt, og det er ikke første gang det stormer omkring dette portrettet. Picasso laget det opprinnelig for å ledsage nekrologen over Stalin ved hans død 5. mars 1953, for den franske kommunistiske avisen Les lettres françaises. Bildet kom på trykk, men laget straks skandale. Redaktøren, Louis Aragon, måtte tilbakevise det offentlig, grunngitt med at portrettet “ikke tok hensyn til publikums følelser […] og den kjærlighet arbeiderklassen følte for kamerat Stalin og for Sovjetunionen.” Heller ikke var portrettet rettferdig “overfor Stalins moralske, åndelige og intellektuelle personlighet.” Problemet var selvfølgelig det kompliserte forholdet mellom Picassos utradisjonelle portrett og Stalins personkult i høystalinismen etter andre verdenskrig og frem til diktatorens død.

Hva signaliserer vi ved å henge opp dette bildet på Bergen Rådhus i 2008, på 55-årsdagen for Stalins død? Det er et meget komplisert spørsmål som kulturbyråden ikke ser ut til å ha tenkt godt nok igjennom. På et eller annet nivå (trolig også i kunstnerens intensjoner) stiller en slik akt “interessante” spørsmål om forholdet mellom propaganda, politikk og kunst, og om ekstrem ytringsfrihet. Samtidig viser det — i kjempedimensjoner — bildet av en massemorder, og det er det siste 99% av Bergens befolkning, inkludert alle dem med røtter i Østeuropa, i første rekke vil konfronteres med. Ikke så få vil krenkes. En slik demonstrasjon av ytringsfrihet er hensynsløs, postulatet om kunstens absolutte frihet ansvarsløs, og hele prosjektet (tilsynelatende) enkel poenghenting i en barnslig rivalisering mellom Bergen og Oslo.