You are currently browsing the category archive for the 'Russland' category.
Vladimir Sorokin gjestet Bergen 4. november i forbindelse med lanseringen av romanen Køen på norsk (Flamme forlag, oversetter: Hege Susanne Bergan). Om formiddagen var han russiskfagets gjest til lunsj på På Høyden, og om kvelden arrangerte Studentersamfunnet i Bergen et godt besøkt bokbad i Logen bar, der Sorokin samtalte med Martin Paulsen og Ingunn Lunde fra Institutt fra fremmedspråk, profesjonelt tolket for det norske publikum av Maria Kim Espeland.
Sorokin snakket om boken Køen, køer i dag og for 25 år siden, om hvordan det var å være forfatter bak jernteppet på 70- og 80-tallet, om sine ulike stiler, språket i bøkene sine, om forholdet mellom litteratur og politikk, om internettets betydning for litteraturen i dag, sine egne arbeidsmetoder, og mye annet.
Køen kom første gang ut i Paris i 1985. På spørsmålet om køens og Køens aktualitet i dag, røpet forfatteren at han hadde vært inne på ideen å skrive en Køen II, om dagens køer:
«Køene har endret seg i Russland i dag, særlig i Moskva. Mens man i Sovjettiden sto i kø, sitter man nå i bilene sine. Fenomenet er like tungt som det var i Sovjettiden, for bilene i Moskva er både dyre og skitne. Køen er et sterkt fenomen. [...]. Køen er et levende vesen, med sin egen etikk og estetikk. Et vesen som oppløser enkelmenneskets personlighet slik at den enkelte blir en del av køens kollektive etikk og personligheten blir til en del av denne køen».
Sorokins siste roman, Sukkerkreml [Sakharnyj kreml', 2008], med handling fra 2028, har også et kapittel som heter «Køen». Hvorfor tar forfatteren opp dette temaet igjen, 25 år senere?
«Russland beveger seg i dag mot Sovjetunionen igjen, mentalt og etisk, derfor er det heller ikke vanskelig å forestille seg at vi har køer i 2028».
Sorokin karakteriserte alle sine seneste romaner, antiutopiene fra Blått fett (1999) og fremover, som forsøk på å se samtiden — dagens Russland. Romanen En opritsjniks dag [Den' opritsjnika, 2006], med handling lagt til 2028, i et isolert Russland omgitt av en ugjennomtrengelig mur og i et totalitært samfunn der arkaiske maktstrukturer er kombinert med høyteknologiske elementer. Langt på vei blir også boken tolket som en satire over Putins Russland:
«Antiutopiene gir muligheten til å betrakte samtiden fra fremtidens perspektiv, som om vi snur kikkerten. De gir den nødvendige avstand. — Jeg arbeider etter prinsippet om å prøve og feile. Da jeg skrev En opritsjniks dag, hadde jeg lyst til å skrive en folkelig, nærmest Bakhtinsk roman. Litt uventet ble tok den form av en rå politisk satire. Ærlig talt hadde jeg ikke forventet det. Det er uforutsigelig. I det hele tatt er litteraturen uforutsigelig når den ikke skrives for pengenes skyld».
Hva betyr skrivingen for Sorokin selv?
«Jeg kan ikke la være å skrive. Litteraturen er som et sterkt narkotikum, både for leseren og ikke minst for forfatteren. Når man først har begynt å skrive, er det vanskelig å ikke fortsette. Jeg har ikke noe valg: det er som når du kaster deg ut i vannet, da tenker du ikke lengre på at du sto på elvebredden og vurderte å legge på svøm. Du bare svømmer. Jeg bare skriver. Som Salvador Dalí sa, jeg vet ikke hva kunsten er, men vi kan ikke klare oss uten. Det er en meget presis observasjon. Slik er det med litteraturen også. Den lar oss se noe i oss selv. Hver morgen ser vi oss i speilet — litteraturen lar oss se vår egen nakke også, som er helt nødvendig for en sann forestilling om mennesket og om verden vi lever i».
Sorokin er blitt anmeldt og utsatt for harde angrep fra ulike grupper i Russland som en følge av de bøkene han har skrevet. Nylig ble hans forfatterkollega Viktor Jerofejev anklaget for å spre ekstremisme og russofobi av en rekke konservative professorer ved Russlands viktigste universitet, MGU. Hvordan er det å være liberal, demokratisk innstilt forfatter i Russland i dag?
«Foreløbig kan man tillate seg det — at jeg sitter her i dag, er et bevis på det, men jeg understreker: foreløbig. På de siste ni år har Russland tatt et stort skritt tilbake i etisk forstand. Jeg snakker om etikk og ikke økonomi. I skolens lærebøker i sovjetisk historie står det for eksempel at Stalin var en fremgangsrik «manager» og at avtalen mellom Molotov og Ribbentropp var en riktig og god avtale — slike ting gir en tunge tanker».
Hva kjennetegner russisk litteratur i dag?
«Den gode litteraturen kjennetegnes av forsøket på å besvare tre viktige spørsmål: hvem er vi, hvor kommer vi fra og hvor går vi hen? Og det å forstå hva som foregår i Russland og hva russisk metafysikk er for noe».
Sorokin er en mann av mange stiler: konseptualist på 80-tallet, postmodernist på 90-tallet, mer tradisjonell fortellerstil på 2000-tallet og folkelig satiriker i de seneste romanene, er forskernes forsøk på å sette merkelapper på forfatterskapet.
«Jeg vil gjerne at boken skal overraske først og fremst meg selv. Skrive noe som får blodet til å boble. Med forskjellige genrer og stiler forsøker jeg å skape noe nytt hver gang».
Språket er for mange hovedpersonen i Sorokins verker. Vi spurte forfatteren hvordan han jobber for å oppnå så stor språklig presisjon i dialogene:
«Det er nesten som et musikalsk prosjekt. Åpenbart har jeg godt litterært gehør. Jeg liker å lytte til hvordan folk taler, liker å gjenskape tale, som å skrive noter. Kanskje fordi jeg liker musikk og regner den som den mest fullkomne kunsten. Litteratur tar andreplassen».
Med sin omhyggelige språklige bearbeidning står Sorokins verker i motsetning til mye språkbruk i Russland i dag. Hvordan ser forfatteren på språksituasjonen i Russland i dag og hvilken rolle spiller litteraturen i denne sammenheng?
«Litteraturen ser faktisk ut til å spille en stadig større rolle. Den gode litteraturen. Det er mere god litteratur i bokhandlerne i dag, opplagene for detektivromaner er synkende. Dette gleder meg. På nittitallet hadde fjernsynet en viktig påvirkning rent språklig. Nå er TVen fullstendig kontrollert og minner om fjernsynet på Brezjnevs tid. Mange unge familier har ikke TV, de leser nyheter på nettet og bruker skjermen for å se film. Men de leser mye. Interessen for bøker er stigende. Politisk vinter gjør at man vil varme seg. Noen ganger, når jeg ser folk går ut av bokhandlerne, tenker jeg at det ser ut som de bærer bøker som ved: et slikt ønske om å varme seg er meget forståelig».
Sorokin har lenge hatt sin egen nettside, og i den senere tid er han blitt en ganske aktiv blogger på nettstedet Snob. Hvilken rolle spiller Internett for ham?
«En stor rolle. Likevel er 90-årenes eufori forbi, da man forventet litterære mirakler fra internettet. Jeg overvurderer ikke internettet. Det er en ren funksjonell, men også helt nødvendig ting. Jeg bruker det mye i mitt daglige arbeid, for å sjekke en opplysning, huske noe, i kommunikasjonen med forlagene. Det er et meget godt instrument. En skrivemaskin av en ny generasjon. Det er praktisk å kommunisere gjennom blogger. Men nå finnes også reaksjoner mot bloggene. Noen er blitt lei av dem, og er begynt å skrive ordentlige brev til hverandre. Det er en ny ideologi, jeg kjenner slike folk».
Flere bilder fra Sorokins besøk finnes her.
Vladimir Sorokin kommer til Bergen! En av Russlands beste og mest omdiskuterte forfattere er endelig aktuell på norsk med romanen Køen (Flamme forlag). En forfatter som har brutt med de tabuer det går an å bryte i en litteratur og språkkultur som tradisjonelt har hatt en svært høy status og respekt. En som overrasker seg selv og leserne med hvert nye verk, selv om man også finner umiskjennelige sorokinske trekk i alle hans romaner, skuespill og filmmanus.
Sorokin kom i studietiden på 70-tallet i kontakt med en av de ledende grupper innenfor undergrunnskunsten i Russland, moskvakonseptualistene. På denne tiden arbeidet han med grafikk og bokdesign, men begynte etter hvert også å skrive.
Køen, som nå foreligger i norsk oversettelse, ble utgitt i Paris i 1985. Den ble innen få år oversatt til flere språk, og Sorokin ble kjent i Vest-Europa før han slo gjennom i Russland, der han ikke ble trykket før tidlig på 1990-tallet, i kjølvannet av de politiske omveltningene og Sovjetunionens kollaps. I nittiårene kom flere store romaner og skuespill, blant dem: Normen (1994) Roman (1995), og Blått fett (1999). På 2000-tallet har Sorokin blant annet gitt ut en stor romantrilogi, skrevet librettoen til Rozentals barn som ble satt opp på Bolsjojteatret i 2005, samt romanene En opritsjniks dag (2006) og Sukkerkreml (2008).
Sorokin forble lite lest utenfor akademiske kretser inntil han mot slutten av 1990-årene ble kjendis og seilte opp som noe av en kultforfatter i Russland. Her spilte romanen Blått fett en nøkkelrolle, men begeistringen for Sorokin var langt i fra udelt. Hans verker fremsto for mange som en sterk provokasjon, med hemningsløse voldsskildringer, grenseoverskridende vulgærspråk og utfordrende sex-scener.
Reaksjonene begrenset seg ikke til litteraturkritikkens sfære, men trakk bokstavelig talt ut på gaten. I 2002 startet den Putin-vennlige ungdomsorganisasjonen «Vi som går sammen» en kampanje mot Sorokin og andre russiske samtidsforfattere som kulminerte i en aksjon foran Bolsjojteatret, der Blått fett ble revet sønder og kastet i et gigantisk toalett av papirmaché. Sorokin ble samme år anmeldt for spredning av pornografi, men saken henlagt i april 2003.
Til anklager om provokasjon og sjokkerende tematikk på 90-tallet svarte forfatteren selv ofte at «Det er jo kun bokstaver på et papir». Jeg vil «se hvor mye papiret tåler». Og senest i 2006: «Man må skrive slik at det ryker av papiret». Fascinert av ondskapens natur fra barndommen av, bretter han ut på vrangen all den ondskap og vold som Sovjetsystemet representerte. I tekster som — slik han selv hevder — ikke skal forstås bokstavelig, men som metaforer. Samtidig bryter han med tradisjonelle skrivemønstre, med dristige formeksperimenter og ekstrem språklig kreativitet.
Dette er 90-årenes Sorokin. I trilogien fra 2000-tallet finner vi brutal tematikk, men en mye mer tradisjonell, lineær fortellerstil. Og så i 2006: en ny Sorokin, med romanen En opritsjniks dag, en antiutopi med handling i 2028, men langt på vei tolket som en satire over Putins Russland. Den tidligere a-politiske forfatteren avviser at boken er en samtidsskildring, men sier i et intervju til Der Spiegel i 2007 at «borgeren i ham er våknet».
Litteraturen skal ikke være noen behagelig lenestol, sier Sorokin i et annet intervju, men skal vekke eller sjokkere folk. Å sjokkere eller provosere er likevel ikke poenget i seg selv, men et middel for å sette hjernen i bevegelse. Målet er å stille spørsmål, krasse spørsmål. Jeg er ingen provokator, sier Sorokin, jeg har dypere anliggender enn som så.
Onsdag 4. november kl 19:15 intervjues Sorokin i Studentersamfunnet (Logen Bar) av Ingunn Lunde og Martin Paulsen.
Køen er oversatt av Hege Susanne Bergan. Forord av Ingunn Lunde. Etterord av forfatteren.
For dem som gikk glipp av bokslippet fredag 23. oktober i ærverdige Villavei 9: hele arrangementet foreligger nå som podkast, med ledsagende bilder. Bokens introduksjon er også tilgjengelig for nedlasting. God lesning!
Institutt for fremmedspråk og prosjektet «Landslide of the Norm» inviterer til slippfest for artikkelsamlingen
From Poets to Padonki: Linguistic Authority and Norm Negotiation in Modern Russian Culture
red. Ingunn Lunde & Martin Paulsen
(Slavica Bergensia 9)
Presentasjon av boken og prosjektet med smakebiter
Akademiske stunts:
· om bloggeren og forfatteren Tatjana Tolstaja
· forfatteren Aleksej Slapovskij
· russisk på Internett
Med: Martin Paulsen, Ingunn Lunde, Tine Roesen, Ellen Rutten, Alexander Berdichevsky
Boken setter fokus på språkkultur i Russland i perioder der språknormene er blitt brutt, utfordret, forhandlet og redefinert: etter revolusjonen og etter Sovjetunionens fall. Bidragene studerer fenomener i skjæringspunktet mellom sentralisert språkstyring og språksamfunnets kreative respons.
Slippet avrundes med en ultrakort presentasjon av oppfølgerprosjektet «The Future of Russian», med fokus på nye arbeids- og formidlingsformer (podkast, blogg mm). Vi lover et lærerikt og underholdende program på 45 minutter etterfulgt av en lett lunsj.
Hjertelig velkommen!
Tegneserier mot banning
Myndighetene er ivrige språkrøktere i Russland. I øyeblikket går debatten høyt i alle russiske nettaviser om et par nylig (1. sept 09) tillatte former i standardnormen. Slike som at кофе (kaffe) nå kan være både neutrum og masculinum, mens masc. før var ansett den eneste gangbare formen (selv om neutrumsformen var og er meget utbredt, og også har vært en tillatt form i mange autoritative ordbøker). Legg til et par «avvikende» betoninger, og særlig mer er det ikke i «den nye normen». De tilsynelatende små endringen har imidlertid satt sinnene riktig i kok, og hele debatten ser i øyeblikket ut til å bli emne for en masteroppgave ved Universitetet i Bergen – følg med følg med!
Også på andre felter føler myndighetene seg kallet til å «gjør noe». I Kursk har man således erklært krig mot banning. Fra nyttår, heter det, vil banning bli slått hardt ned på. Strategien er allerede lagt og består av fire trinn: Først vil det bli hengt opp plakater med retningslinjer for dannet oppførsel i hele byen. I andre trinn vil skolereglementene bli gjennomgått for å se om de slår hardt nok ned på ufin språkbruk. For det tredje vil man sette opp stands på steder hvor det samler seg mye folk, der man opplyser om følgene for banning (bot på inntil 1000 rubler eller 15 døgns fengsel). For det fjerde vil det bli delt ut løpesedler på gaten, med instrukser i «språklig sikkerhet»: her får man banneord og -uttrykk «oversatt» til neutrale fraser av typen «Oppførselen deres svarer ikke til mine forventninger». Disse ordlistene er det lokale lingvister som arbeider med i øyeblikket.
Kursk er ikke først ute. I Belgorod startet man med anti-vulgærspråk-kampanjer i 2004 og har håvet inn millioner i kommunekassen gjennom bøtlegging av banning. I årets første fire måneder ble det skrevet 5049 protokoller om banneepisoder. 173 personer ble fengslet og man har skrevet ut 1.753.100 rubler i bøter. 40% av inntektene går til videre bekjempelse av banning (30% går til politimenn som er spesielt flinke til å slå ned på banning og 30% til almenne tiltak for å opprettholde lov og orden) og initiativene mangler ikke. Studentene ved det teologiske seminaret har arrangert en Rock mot banning-konsert, og et av de nyeste prosjektene er å få skolebarn til å lage tegneserier med oppbyggelig anti-banningbudskap.
Prosjektet The Future of Russian: Language Culture in the Era of New Technology holdt sin åpningskonferanse 17.–21. juni 2009 på vakre Solstrand. Deltagere fra Russland, USA, UK, Tyskland, Danmark og Norge diskuterte språk og litteratur-relaterte spørsmål i forhold til det russiske internettets utvikling og posisjon i dag. Sentralt sto bloggkulturen, i form av foredrag om tenåringers dagboksblogging og forfatterblogger; den klassiske litteraturens transformasjoner i foredrag om Pusjkin på Runet (det russiske internett) og store online biblioteksprosjekter; internettlitteraturen som lek og spill; språkrøksinitiativer som gramota.ru; alfabetspørsmålet (latinsk/kyrillisk); sosiale nettverk; forfattersider og leserkommunikasjon, og mye mye mer.
Sammendrag kan lastes ned fra konferansens hjemmeside, der også foredragseksposisjoner og presentasjoner snart vil bli tilgjengelige. Bilder kan ses her.
Solstrand skapte som vanlig den perfekte ramme for både de formelle og uformelle sidene av konferanselivet, med sjø- og badeliv og turer langs stranden. Som avslutning på konferansen dro vi på en intens RL-ekskursjon, Sognefjorden in a Nutshell, med vill vestlandsnatur, fjord og fjell, innlagt fottur, piknik i det grønne og strålende sol. En betimelig påminnelse om at den virtuelle virkeligheten ikke kan hamle opp med the real thing, i hvert fall ikke på Vestlandet.
Det er ikke bare russerne driver med overvåkning av språkutviklingen. Noen steder telles i disse dager ord med stadig større spenning, for vi nærmer oss nå registreringen av det millionte engelske ordet. Ord nr 1.000.000 vil trolig oppnå registreringsstatus den 10. juni kl 10:22, dette etter beregninger av GLM, Global Language Monitor, som følger oppkomsten og spredningen av nye engelske ord over hele verden. Opp- eller nedtellingen er altså i full gang, og når dette skrives, er det 544 ord igjen før millionen er nådd.
Noen av ordene som kjemper om æren av å bli det millionte er typiske nettord, utbredte på sosiale nettverk som Twitter og Facebook, nemlig «defriend» (å stryke noen fra sin «venneliste» i Facebook) eller «defollow» (ditto i Twitter). GLM er selvsagt også på Twitter — og de sosiale nettverkene er viktige søkekilder for GLM når de finner frem til «nyordene». For «nyord» blir det ikke i denne sammenheng før et ord er blitt registrert brukt 25.000 ganger. Gjennomsnittlig hvert 98. minutt etableres et «nytt ord» på denne måten.
Men hva er, rent prinsipielt, et «nytt ord» og hvorfor får «defriend» en annen status enn det utmerkede ordet «bukseslange», som min min sønn oppfant helt spontant som toåring da han skulle benevne farens belte? Eller «tonebevegeren» om klaffene på en klarinett, «ballongsparkeren» om en tom tørkepapirrull (velegnet til å slå ballonger i været med), «papirarkeren» om printeren osv, osv? Og hva med dikternes okkasjonalismer, er det ikke ord? Jo, visst er det ord alt sammen. Og de fleste av dem er langt mer interessante enn «defriend» og «defollow». Men her er det altså kun antallet forekomster som gjelder, og i tradisjonell leksikografi skal der i tillegg vises til en rekke ulike funksjonelle kontekster for et ord, før det kvalifiserer til innlemmelse i en almen ordbok.
Hva skal ordet bevise? Trolig sin forventede levetid — ja, ikke nøyaktig, men det skal vise at det har guts nok til å overleve mer enn et par års bruk. Noen ord blir riktig gamle, kanskje 10.000–15.000 år, eller enda eldre, slike som «jeg», «en», «to», «tre», «hvem» o.l., mens andre ord bare blir knapt tusen år gamle — dette er ord som etter hvert erstattes av andre ord som betyr det samme. I England har man forsøkt å beregne hvilke ord som vil gå ut av språket i et slikt perspektiv, og kommet til at det gjelder ord som «dirty», «to stab», «to throw», «guts» — de er altså slike som forventes å leve i ca 800-1000 år.
Så da det er bare å vente og følge med. Skrive om bukseslanger og ballongsparkere på Twitter, kanskje?
I Russland har man kåret årets ord 2008: krizis (krise). Når man betenker at årets ord 2007 var glamur (glamour), forstår man at mye har skjedd på ett år. Kåringen av “Årets ord” ble satt i gang i fjor av en av Russlands mest energiske individuelle språkrøktere, kulturologen og filosofen Mikhail Epstein. Lignende kåringer finner sted bl.a. i USA, Tyskland og Japan, og i år ser flere av kåringene ut til å peke i samme retning: årets tyske ord var Finanzkrise, mens det amerikanske var bailout. Hvem velger “årets ord”? I år involverte kåringen avisen Novaja Gazetas lesere, mottakere av Epsteins epostliste Dar slova, leserne av bloggen hans Klejkie listotsjki, samt en jury bestående av forfattere, filologer og filosofer tilknyttet et annet av Epsteins språkrøktsprosjekter, Senter for kreativ utvikling av det russiske språk. Juryen stemte over ca 100 innkomne forslag.
“Årets ord” er imidlertid bare én av fem kategorier i 2008-årets kåring av den russiske språkvirkelighetens mest iøynefallende elementer. Vinneren i klassen “Årets sjargonisme/neologisme” er pazitiff, en “albansk” forvrengning av det patetiske pozitiv med sine assosiasjoner til heroisk forskjønnelse av virkeligheten. Albansk? Et annet ord for russisk internettslang. I kategorien “Årets uttrykk” gikk seieren til president Medvedevs kosjmarit’ biznes (≈gjøre livet til et mareritt for (“marerittisere”) handelsstanden), ikke særlig standardspråkstypisk dannet av substantivet kosjmar, som betyr “mareritt.” Medvedev har fått kommentarer for å ta etter Putin i språkbruken, og selv om det denne gang er Putin som har plukket opp Medvedevs frase og bidratt til utbredelsen av den, er mønsteret kjent fra et annen klassisk putinsk verb, sjakalit’, dannet av sjakal (“sjakal”). Kategori fire er “Årets antispråk”: det mest bedrageriske, amoralske, propagandistiske ord eller uttrykk. Her gikk seieren til uttrykket prinuzjdenie k miru (det å tvinge til fred) med klar referanse til Russlands krigføring i Georgia i august 2008. Til slutt den fremtidsrettede kategorien “Årets for(hånds)ord,” en slags indikasjon på 2009, verbalt sett. Her var det uttrykket novye bednye (de nyfattige) — en parallelldannelse novye russkie (nyrusserne), som er ganske synonymt med nuvorisj (nouveau riche) — som fikk flest stemmer, en naturlig oppfølger av krizis som årets ord, og enda et skritt bort fra glamur-livet.
A.A. Zaliznjak har holdt årets neverbrevforelesning — om sommerens funn under de årlige utgravningene i Novgorodområdet. Alle som noen gang har hørt ham snakke om ferske neverbrev, vet at det er minst like spennende som når Poirot nøster opp kriminalgåten i siste akt. Selv hadde jeg fornøyelsen av en gjennomgåelse i Uppsala under Slavistmøtet 2004, der Zaliznjak var en av plenarforedragsholderne og kom reisende direkte fra Novgorod med håndskrevne avskrifter av de nyeste brevene i bagasjen, tekster som han steg for steg — lærd, pedagogisk og humoristisk — dechiffrerte og tolket på tavlen.
Sommeren 2008 brakte tolv nye neverbrev, syv fra det 14./15. århundre, fire fra det 13. århundre. Disse elleve ble funnet under utgravningene. I tillegg ble et halvt neverbrev funnet under arkeologenes inspeksjoner av gravearbeid på Mikhajlovgaten, hvor man drev og reparerte vannrørene. Det var sjefsinspektør S.V. Trojanovskij som fant brevet – og neste dag fant han like godt den andre halvparten! Dette neverbrevet, nr 962, er nokså omfangsrikt, på 8 linjer og nesten fullstendig bevart.
Det eldste neverbrevet i årets fangst er også det minste og korteste — 4×2 cm og ni bokstaver — men likevel, som det viser seg, fullstendig. På neverbrev nr 973 står det ГЕОНЕГОНЕ, som Zaliznjak med forklaringer til små avvik og språklige særegenheter tolker som «helvetes ild» (геоньскъ огнь < геенский огонь). Her står vi overfor et nytt teksttypefunn blant neverbrevene: et «magisk» brev, som en ondsinnet kan ha sendt eller lagt i huset til sin fiende, med håp om at det skulle bringe ulykke.
Zaliznjaks forelesning byr på flere godbiter, klikk og les! Og se hvem som var der og hørte på (bl.a. tre generasjoner Zaliznjak).
Forskningsprosjektet Landslide of the Norm har avholdt sin siste konferanse, med tematisk fokus på normforhandlinger — all den metaspråklige og språklige aktivitet som kretser omkring — og interagerer med — normendringene og deres konsekvenser i russisk språk etter perestrojka. 2-3 dagers intens konferanseliv i de vanlige genrer: plenarsesjoner, foredrag, diskusjon, lønsjpauser og kaffepauser med mer diskusjon, middag om kvelden og bar om aftenen — ditto, båtekskursjon til vakre Rosendal Baroni.
Et nytt innslag i Landslidesammenheng var en 90 minutters trommesirkel ved Lars Kolstad, eller Trommelars. Med bilen fylt av ca 20 trommer av typen bougarabou og djembe, samt 
flere store bager fulle av rytmeinstrumenter. Tromming er genialt. Læringskurven i første “time” er stupbratt, især når det ut fra trommesirkelfilosofien også er “umulig å spille galt”. Trom som du er, står det på bilen til Lars. En trommesirkel er en kreativ måte å utforske dialog og metadialog — normforhandling — på. Ved å tromme sammen fikk vi noen nye innsikter i grunnforutsetningene for god og meningsfull kommunikasjon. Trommelars burde få flere jobber på UiB.
