You are currently browsing the monthly archive for februar 2008.

Det nærmer seg boklansering for Terminal Øst: Totalitære og posttotalitære diskurser, utgitt på Spartacus forlag og redigert av undertegnede sammen med Susanna Witt. Lanseringen blir en audiovisuell happening med smakebiter fra boken and beyond. Der vil du få svar på bl.a. hvorfor den har tog på forsiden. Ved siden av en presentasjon med musikk, bilder, lyd, tekst, får vi fire akademiske “stunts” — ultrakorte foredrag à 5 minutter — om hhv “Multikunstneren Jurij Andrukhovytsj,” “Om å gå eller hvile på skinner og å gå eller hvile på skjær,” “Frå sovjetisk til postsovjetisk dissidens: to tilfelle” og “Stalin på Bergen Rådhus.”

Vi håper på stort oppmøte. En journalist i hovedstadspressen som fikk plakaten tilsendt, svarte entusiastisk at han fikk lyst til å ta toget til Bergen og boklansering. En god idé! Ta toget til Bergen.

Tid og sted: Jusbygget, Dragefjellet, seminarrom 2, kl 13:00, onsdag 5. mars 2008. Velkommen!

Reklamer

Endelig noen positive meldinger fra St Petersburg. Det europeiske universitet, som måtte innstille all undervisning 8 februar 2008, mottok ifølge siste pressemelding i går et brev fra St Petersburgs lovgivende forsamlings kommisjon for utdanning, kultur og vitenskap, der Det europeiske universitet får tillatelse til å drive undervisning i annet lokale, foreløbig frem til 1. juli 2008. Undervisningen vil starte opp igjen i de leide lokaler tirsdag 26. februar. Lokalene kan ikke romme alle aktivitenene, og rektor Nikolaj Vakhtin har oppfordret de ansatte, studenter og stipendiater å drive veiledning og annen aktivitet i alternative lokaler (mange ansatte har veiledet hjemme hos seg selv etter at universitetet ble stengt). Russiske informanter mener de mange underskriftskampanjer og engasjementet i russisk og utenlandsk akademia har hatt effekt (to av de største har over hhv 3800 og 1400 underskrifter). Man kan jo håpe det.

[Etterskrift 26. februar: undervisningslisensen er inndratt. Den følger bygningen, altså kan ikke undervisningen starte opp igjen i leide lokaler likevel, man må søke om lisens på ny.

Etterskrift 29. februar: studenter ved EUSPb la idag ned en brannslange, rullet sammen i kranseform, ved Lomonosovmonumentet i St Petersburg (shlangoprinoshenie). Lomonosov regnes som en av de moderne vitenskapers grunnlegger i Russland.]

Etterskrift 6. mars: man har nå søkt om midlertidig lisens for å drive undervisning i de midlertidige lokaler.

Etterskrift 11. mars: studentene har satt i gang en rekke offentlige aksjoner av kunstnerisk og til dels karnevalistisk karakter til støtte for universitetet, “De lukkede dørers dager”

Etterskrift 24. mars: 21. mars fikk EUSPb igjen løyve til å drive undervisning i sine egne lokaler. Rettsmøtet, som varte 3 minutter, konkluderte med at de foreskrevne brannsikringsmessige utbedringer var utført, eller i sluttfasen, tilstrekkelig til at undervisningen kunne gjenopptas. Dermed åpner universitetet igjen. De forseglede dører er brutt opp og undervisningen settes i gang igjen i dag 24. mars.]

Det europeiske universitet i St Petersburg, en av de aller fremste utdanningsinstitusjoner i Russland, er stengt på ubestemt tid, angivelig pga manglende brannsikkerhet. Over hele verden tolkes stengningen som politisk motivert og ses i sammenheng med et treårig valgobservasjonsprosjekt som universitetet drev med midler fra EU-kommisjonen. Allerede i høst rettet Putin skarp kritikk mot prosjektet og anklaget det for å fremme vestlig innflytelse på det russiske valget. Universitetet karakteriserer på sin side det EU-finansierte programmet som et upolitisk informasjonsprosjekt for å heve kunnskapen om valggjennomføring i Russlands regioner. 31. januar 2008 ga universitetsledelsen etter for press og avsluttet prosjektet. Kanskje var det ikke nok, for universitet ble likevel stengt, klasserommene forseglet og all undervisning innstilt. Formuleringen i den rettslige avgjørelsen er at universitetes “virksomhet skal midlertidig innstilles,” og etter universitetsledelsens foreløbige juridiske undersøkelser innebærer det at man heller ikke kan finne midlertidige (brannsikre) lokaler for å fortsette undervisningen.

Hendelsen har rystet akademia, og på internettet er flere underskriftskampanjer i gang, både i Russland og utenfor.

Etter hvert som reaksjonene strømmer inn fra andre deler av Russland, og av verden, er det imidlertid kommet klare oppfordringer fra Universitetsledelsen om ikke å politisere saken. Dette ble klart på pressekonferansen ved EUSPb tirsdag 19. februar. Her ser rektor Nikolaj Vakhtin ingen forbindelse mellom det avbrutte valgobservasjonsprosjektet og stengningen. I direkte oppfordringer til kolleger i Russland og Vesten har også de ansatte ved universitetet bedt om at saken ikke politiseres. Dels er dette nok en pragmatisk innstilling i håp om å oppnå at universitetet gjenåpnes, dels en uvilje mot å assosieres med de ekstreme opposisjonelle: “Position the EUSPb as a dissident organization will only further complicate the situation,” skriver en av de ansatte. Holdningen er forståelig utfra situasjonen i Russland nå like før “valget,” men fra et demokratisk og liberalt perspektiv er det et trist og farlig signal.

Per Lønning fyller 80 år søndag 24. februar, og i den anledning skal han blant annet preke på høymessen i Bergen Domkirke (der han var Domprost 1964-69) samme dag. Han er en mann med sterke meninger både som teolog og politiker, den tidligere biskopen i Borg (1969–75) og Bjørgvin (1987–94), som har to doktorgrader — en i teologi fra 1955 (om Kierkegaard) og en i idéhistorie fra 1959 — og en lang forskerkarriere bak seg.

Mindre kjent er Per Lønning som salmedikter, men det er salmedikteren som skal markeres i Domkirken om kvelden på 80-årsdagen. Bergen Domkantori er forsangere i en presentasjon av 15 salmer med tekster på nynorsk, bokmål og engelsk. Lønning skriver både tekst og melodi selv; satsene er arrangert av Anfinn Øien, Stig Wernø Holter og Kjell Mørk Karlsen.

Melodiene er fine, enkle og sangbare, og sammen med Lønnings teologisk gjennomsyrede tekster gjør de salmene pregnante i sitt uttrykk. Språklig og stilistisk skriver Lønning seg inn i en hymnografisk og homiletisk parafrasetradisjon, der poetiske bilder kombineres med et teologiske vokabular. Også genremessig griper han stundom tilbake til tradisjonsrike former: slik er Sursum Corda en tekst som utbroderer sentrale latinske vers i en eldgammel form for utlegning av kirkespråket på folkespråket:

SURSUM CORDA, SURSUM CORDA: Alle hjerter heve seg!
SURSUM CORDA, SURSUM CORDA: Kristus sannhet, liv og vei!
JUBILATE, JUBILATE: Lovsyng Herrens herlighet!
JUBILATE, JUBILATE: Grenseløse kjærlighet!
MISERERE, MISERERE: Vis oss miskunn, Herre Gud!
MISERERE, MISERERE: Vi har trasset dine bud.
EXULTATE, EXULTATE: Løft hans navn, bred ut hans pris!
EXULTATE, EXULTATE: Her og i Guds paradis.
BENEDICTUS, BENEDICTUS: Evig signet være Han.
BENEDICTUS, BENEDICTUS: Konge over alle land!
HALLELUJA, HALLELUJA: Jord og himmel, syng med fryd!
HALLELUJA, HALLELUJA: Universets lovsangslyd!
NUNC DIMITTIS, NUNC DIMITTIS: Send din tjener bort i fred –
NUNC DIMITTIS, NUNC DIMITTIS: Herfra til et bedre sted!

I salmen O Christe Crucifixus griper han tilbake til en annen gammel fortolkningstradisjon i homiletikken, sammenstillingen av evangelistenes beretninger om Kristi pasjon. Salmen karakteriserer Matteus’, Markus’, Lukas’ og Johannes’ fremstillinger av Kristi korsfestelse, som hver kulminerer i et sitat av Kristi siste ord på korset. Formen oppstod opprinnelig som apologetisk respons til dem som kritiserte evangelistene for å avvike fra hverandre, men utviklet seg etter hvert til å bli en form for poetisk amplificatio, en stigningsretorikk eller crescendo. Og innimellom frisker Lønning opp med nokså moderne språkelementer, som “ødselhetens adventstid,” “lykke i fleng,” eller “hjulet er ramlet i brønnen.”

De første meldingene om en planlagt rullende lesesal på Moskvametroen kom tidlig på høsten i fjor, og nå begynner detaljene å bli klare. Toget – det femte i rekken av navngitte, individuelt utseende vognsett viet et tema eller en historisk realitet – skal hete «Det lesende Moskva», og skal fordre leselysten hos barn og unge. Reklame er bannlyst. Veggene skal dekkes av sitater og bilder, og hver av de seks vognene har et eget tema: vogn en: heltesagn og eventyr, vogn to: klassisk russisk litteratur for barn, vogn tre: litteratur om dyrene og naturen, fjerde vogn: barnelitteratur for de helt små metropassasjerer, femte vogn: litteratur for litt eldre barn, mens siste vogn er viet verdenslitteraturens hovedverk.

Navnet gir assosiasjoner til det sovjetiske slagordet om det sovjetiske folk/land som “det mest lesende folk/land i verden,” og initiativet føyer seg inn i en rekke av dannelsesprosjekter ved metroen. Sitatene skal gi barna lyst til å lese hele verket, sier metroledelsen, og hele prosjektet er et samarbeid mellom metroen og myndighetene i Moskva.

Det første av de andre navngitte togsettene er viet andre verdenskrig, det andre 60årsjubileet for slaget ved Kursk, det tredje, Krasnaja strela (Den røde pil), er oppkalt etter det berømte luksustoget mellom St Petersburg og Moskva. Det fjerde er et rullende kunstgalleri ved navnet Poezd-akvarel’.

.

Det er riktig nok at ikke like mange leser på metroen som før, mp3-spilleren er tross alt kommet til Russland også.

Kollega Martin skriver om nyere intellektuelle temanumre i Norge og Sverige. Et dansk må føyes til, Den jyske historikers siste dobbeltnummer med tittelen Rusland efter Sovjet – nye rammer, nye skel. Nummeret, som lanseres i dag, er redigert av to unge Århusslavister, Jesper Overgaard Nielsen og Charlotte Greve, som sier i sin presseuttalelse:

“I temanummeret er det helt ekceptionelt lykkedes at samle yngre og veletablerede eksperter i alt fra filologi over kulturanalyse til politilogi. Bredden i de enkelte artiklers omdrejningspunkt giver et nyt fundament for at forstå sammenhængen imellem kultur og politik i Rusland. Fælles for de 11 artikler er en kærlig ironisk distance til det russiske samfund og russisk kultur, hvor russisk identitet er et gennemgående perspektiv. Dermed giver nummeret både et indblik i sammenhængskraften i det russiske samfund og et rigt facetteret billede af russerne.”

Bindet kan bestilles her for 270 DKK. Løp og kjøp!

Bergens Tidende kunne forleden melde at kulturbyråden i Bergen, Henning Warloe (H), vil henge opp Picassos portrett av Stalin på Rådhuset 5. mars, i en dimensjon som dekker bredden av husets kortside. Portrettet, som er del av kunstneren Lene Bergs prosjekt “Stalin av Picasso, eller portrett av kvinne med bart” skulle opprinnelig henge på Folketeaterbygningen på Youngstorget i Oslo, men APs partisekretær, Martin Kolberg, satte i forrige uke foten ned. “Vi har et mer åpent kunstsyn i Bergen enn i Oslo,” sier Warloe, og motiverer prosjektet med en henvisning til Stalin selv, for der denne “gikk til sensur overfor kunsten,” “er terskelen langt høyere i Bergen” [underforstått enn i Oslo].

Warloes forslag har skapt stor debatt, og det er ikke første gang det stormer omkring dette portrettet. Picasso laget det opprinnelig for å ledsage nekrologen over Stalin ved hans død 5. mars 1953, for den franske kommunistiske avisen Les lettres françaises. Bildet kom på trykk, men laget straks skandale. Redaktøren, Louis Aragon, måtte tilbakevise det offentlig, grunngitt med at portrettet “ikke tok hensyn til publikums følelser […] og den kjærlighet arbeiderklassen følte for kamerat Stalin og for Sovjetunionen.” Heller ikke var portrettet rettferdig “overfor Stalins moralske, åndelige og intellektuelle personlighet.» Problemet var selvfølgelig det kompliserte forholdet mellom Picassos utradisjonelle portrett og Stalins personkult i høystalinismen etter andre verdenskrig og frem til diktatorens død.

Hva signaliserer vi ved å henge opp dette bildet på Bergen Rådhus i 2008, på 55-årsdagen for Stalins død? Det er et meget komplisert spørsmål som kulturbyråden ikke ser ut til å ha tenkt godt nok igjennom. På et eller annet nivå (trolig også i kunstnerens intensjoner) stiller en slik akt “interessante” spørsmål om forholdet mellom propaganda, politikk og kunst, og om ekstrem ytringsfrihet. Samtidig viser det — i kjempedimensjoner — bildet av en massemorder, og det er det siste 99% av Bergens befolkning, inkludert alle dem med røtter i Østeuropa, i første rekke vil konfronteres med. Ikke så få vil krenkes. En slik demonstrasjon av ytringsfrihet er hensynsløs, postulatet om kunstens absolutte frihet ansvarsløs, og hele prosjektet (tilsynelatende) enkel poenghenting i en barnslig rivalisering mellom Bergen og Oslo.

    Siste fra Twitter

    Kategorier