Bergens Tidende kunne forleden melde at kulturbyråden i Bergen, Henning Warloe (H), vil henge opp Picassos portrett av Stalin på Rådhuset 5. mars, i en dimensjon som dekker bredden av husets kortside. Portrettet, som er del av kunstneren Lene Bergs prosjekt “Stalin av Picasso, eller portrett av kvinne med bart” skulle opprinnelig henge på Folketeaterbygningen på Youngstorget i Oslo, men APs partisekretær, Martin Kolberg, satte i forrige uke foten ned. “Vi har et mer åpent kunstsyn i Bergen enn i Oslo,” sier Warloe, og motiverer prosjektet med en henvisning til Stalin selv, for der denne “gikk til sensur overfor kunsten,” “er terskelen langt høyere i Bergen” [underforstått enn i Oslo].

Warloes forslag har skapt stor debatt, og det er ikke første gang det stormer omkring dette portrettet. Picasso laget det opprinnelig for å ledsage nekrologen over Stalin ved hans død 5. mars 1953, for den franske kommunistiske avisen Les lettres françaises. Bildet kom på trykk, men laget straks skandale. Redaktøren, Louis Aragon, måtte tilbakevise det offentlig, grunngitt med at portrettet “ikke tok hensyn til publikums følelser […] og den kjærlighet arbeiderklassen følte for kamerat Stalin og for Sovjetunionen.” Heller ikke var portrettet rettferdig “overfor Stalins moralske, åndelige og intellektuelle personlighet.» Problemet var selvfølgelig det kompliserte forholdet mellom Picassos utradisjonelle portrett og Stalins personkult i høystalinismen etter andre verdenskrig og frem til diktatorens død.

Hva signaliserer vi ved å henge opp dette bildet på Bergen Rådhus i 2008, på 55-årsdagen for Stalins død? Det er et meget komplisert spørsmål som kulturbyråden ikke ser ut til å ha tenkt godt nok igjennom. På et eller annet nivå (trolig også i kunstnerens intensjoner) stiller en slik akt “interessante” spørsmål om forholdet mellom propaganda, politikk og kunst, og om ekstrem ytringsfrihet. Samtidig viser det — i kjempedimensjoner — bildet av en massemorder, og det er det siste 99% av Bergens befolkning, inkludert alle dem med røtter i Østeuropa, i første rekke vil konfronteres med. Ikke så få vil krenkes. En slik demonstrasjon av ytringsfrihet er hensynsløs, postulatet om kunstens absolutte frihet ansvarsløs, og hele prosjektet (tilsynelatende) enkel poenghenting i en barnslig rivalisering mellom Bergen og Oslo.

    Advertisements