You are currently browsing the monthly archive for april 2008.

Russiske dialekter er det smått vi hører om og fra — sammenlignet med Norge i allefall, men nå brukes begrepet også kvasi-metaforisk. En av Russlands mest synlige og populære lingvister, Maksim Krongauz, ga i fjor ut en bok om “tilstanden” i russisk språk i dag, med tittelen Russisk språk på randen av nervesammenbrudd. I mange år har Krongauz observert utviklingen i russisk og skrevet populære artikler og spalter om den i pressen, og stadig føler han seg trukket mellom sin “profesjonelle” lingvistiske holdning til språket som lar ham se de radikale endringene i språkkulturen som noe naturlig og sin egen indignerthet som menig (dannet) språkbruker over den samme utviklingen. Noen kritikere har ment at det er Krongauz, og ikke språket, som er på randen av hva nervene kan tåle, men Krongauz må også krediteres for å lede oppmerksomheten på slående utviklingstrekk i russisk i dag og knytte interessante resonnementer til dem, til glede for almenheten.

Krongauz har gitt mange intervjuer i anledning boken, senest i Komsomol’skaja Pravda 4. april 2008. De pr 6. april 78 kommentarene til intervjuet kunne være verd en egen bloggpost, men jeg vil holde meg til Krongauz selv i dag. Innledningsvis oppsummerer han russisk i dag som delt i fire “dialekter”: “glamour”-språket, bandit- og skjellsordspråket, utenlandske-lånord-språket og internettspråket.

Krongauz advarer mot alle de fire dialektene: glamourspråket er fullt av ideologi, skjellsordspråket står i fare for å bli helt utvannet (her taler Krongauz vulgærspråkets sak, slik skjønnlitterære forfattere også stundom gjør: det skal spares til særlige anledninger), lånordene tas inn ukritisk og ofte innholdsløst, internettspråket kaller han en lek for de lærde, men en fare for de ulærde.

Når Krongauz’ innledende eksempler fra glamour-språket (ordet “glamour” [гламур] selv ble kåret til “årets ord” i Russland i 2007) får intervjueren til å trekke på smilebåndet, trekker lingvisten et lettelsens sukk: da er ikke alt tapt enda! Når man slutter å smile (dvs reflektere over språket), da er det virkelig smått stelt med språket og språkkulturen. Språklig refleksjon er det heldigvis fortsatt mye av i Russland — mer enn nok for meg som prøver å skrive en bok om det!

Siste fra Twitter

Kategorier