Det er ikke bare  russerne driver med overvåkning av språkutviklingen. Noen steder telles i disse dager ord med stadig større spenning, for vi nærmer oss nå registreringen av det millionte engelske ordet. Ord nr 1.000.000 vil trolig oppnå registreringsstatus den 10. juni kl 10:22, dette etter beregninger av GLM, Global Language Monitor, som følger oppkomsten og spredningen av nye engelske ord over hele verden. Opp- eller nedtellingen er altså i full gang, og når dette skrives, er det 544 ord igjen før millionen er nådd.

Noen av ordene som kjemper om æren av å bli det millionte er typiske nettord, utbredte på sosiale nettverk som Twitter og Facebook, nemlig «defriend» (å stryke noen fra sin «venneliste» i Facebook) eller «defollow» (ditto i Twitter). GLM er selvsagt også på Twitter — og de sosiale nettverkene er viktige søkekilder for GLM når de finner frem til «nyordene». For «nyord» blir det ikke i denne sammenheng før et ord er blitt registrert brukt 25.000 ganger. Gjennomsnittlig hvert 98. minutt etableres et «nytt ord» på denne måten.

Men hva er, rent prinsipielt, et «nytt ord» og hvorfor får «defriend» en annen status enn det utmerkede ordet «bukseslange», som min min sønn oppfant helt spontant som toåring da han skulle benevne farens belte? Eller «tonebevegeren» om klaffene på en klarinett, «ballongsparkeren» om en tom tørkepapirrull (velegnet til å slå ballonger i været med), «papirarkeren» om printeren osv, osv? Og hva med dikternes okkasjonalismer, er det ikke ord?  Jo, visst er det ord alt sammen. Og de fleste av dem er langt mer interessante enn «defriend» og «defollow». Men her er det altså kun antallet forekomster som gjelder, og i  tradisjonell leksikografi skal der i tillegg vises til en rekke ulike funksjonelle kontekster for et ord, før det kvalifiserer til innlemmelse i en almen ordbok.

Hva skal ordet bevise? Trolig sin forventede levetid — ja, ikke nøyaktig, men det skal vise at det har guts nok til å overleve mer enn et par års bruk. Noen ord blir riktig gamle, kanskje 10.000–15.000 år, eller enda eldre, slike som «jeg», «en», «to», «tre», «hvem» o.l., mens andre ord bare blir knapt tusen år gamle — dette er ord som etter hvert erstattes av andre ord som betyr det samme. I England har man forsøkt å beregne hvilke ord som vil gå ut av språket i et slikt perspektiv, og kommet til at det gjelder ord som «dirty», «to stab», «to throw», «guts» — de er altså slike som forventes å leve i ca 800-1000 år.

Så da det er bare å vente og følge med. Skrive om bukseslanger og ballongsparkere på Twitter, kanskje?

Advertisements