KøenVladimir Sorokin kommer til Bergen! En av Russlands beste og mest omdiskuterte forfattere er endelig aktuell på norsk med romanen Køen (Flamme forlag). En forfatter som har brutt med de tabuer det går an å bryte i en litteratur og språkkultur som tradisjonelt har hatt en svært høy status og respekt. En som overrasker seg selv og leserne med hvert nye verk, selv om man også finner umiskjennelige sorokinske trekk i alle hans romaner, skuespill og filmmanus.

Sorokin kom i studietiden på 70-tallet i kontakt med en av de ledende grupper innenfor undergrunnskunsten i Russland, moskvakonseptualistene. På denne tiden arbeidet han med grafikk og bokdesign, men begynte etter hvert også å skrive.

Køen, som nå foreligger i norsk oversettelse, ble utgitt i Paris i 1985. Den ble innen få år oversatt til flere språk, og Sorokin ble kjent i Vest-Europa før han slo gjennom i Russland, der han ikke ble trykket før tidlig på 1990-tallet, i kjølvannet av de politiske omveltningene og Sovjetunionens kollaps. I nittiårene kom flere store romaner og skuespill, blant dem: Normen (1994) Roman (1995), og Blått fett (1999). På 2000-tallet har Sorokin blant annet gitt ut en stor romantrilogi, skrevet librettoen til Rozentals barn som ble satt opp på Bolsjojteatret i 2005, samt romanene En opritsjniks dag (2006) og Sukkerkreml (2008).

Sorokin forble lite lest utenfor akademiske kretser inntil han mot slutten av 1990-årene ble kjendis og seilte opp som noe av en kultforfatter i Russland. Her spilte romanen Blått fett en nøkkelrolle, men begeistringen for Sorokin var langt i fra udelt. Hans verker fremsto for mange som en sterk provokasjon, med hemningsløse voldsskildringer, grenseoverskridende vulgærspråk og utfordrende sex-scener.

Reaksjonene begrenset seg ikke til litteraturkritikkens sfære, men trakk bokstavelig talt ut på gaten. I 2002 startet den Putin-vennlige ungdomsorganisasjonen «Vi som går sammen» en kampanje mot Sorokin og andre russiske samtidsforfattere som kulminerte i en aksjon foran Bolsjojteatret, der Blått fett ble revet sønder og kastet i et gigantisk toalett av papirmaché. Sorokin ble samme år anmeldt for spredning av pornografi, men saken henlagt i april 2003.

Til anklager om provokasjon og sjokkerende tematikk på 90-tallet svarte forfatteren selv ofte at «Det er jo kun bokstaver på et papir». Jeg vil «se hvor mye papiret tåler». Og senest i 2006: «Man må skrive slik at det ryker av papiret». Fascinert av ondskapens natur fra barndommen av, bretter han ut på vrangen all den ondskap og vold som Sovjetsystemet representerte. I tekster som — slik han selv hevder — ikke skal forstås bokstavelig, men som metaforer. Samtidig bryter han med tradisjonelle skrivemønstre, med dristige formeksperimenter og ekstrem språklig kreativitet.

Dette er 90-årenes Sorokin. I trilogien fra 2000-tallet finner vi brutal tematikk, men en mye mer tradisjonell, lineær fortellerstil. Og så i 2006: en ny Sorokin, med romanen En opritsjniks dag, en antiutopi med handling i 2028, men langt på vei tolket som en satire over Putins Russland. Den tidligere a-politiske forfatteren avviser at boken er en samtidsskildring, men sier i et intervju til Der Spiegel i 2007 at «borgeren i ham er våknet».

Litteraturen skal ikke være noen behagelig lenestol, sier Sorokin i et annet intervju, men skal vekke eller sjokkere folk. Å sjokkere eller provosere er likevel ikke poenget i seg selv, men et middel for å sette hjernen i bevegelse. Målet er å stille spørsmål, krasse spørsmål. Jeg er ingen provokator, sier Sorokin, jeg har dypere anliggender enn som så.

Onsdag 4. november kl 19:15 intervjues Sorokin i Studentersamfunnet (Logen Bar) av Ingunn Lunde og Martin Paulsen.

Køen er oversatt av Hege Susanne Bergan. Forord av Ingunn Lunde. Etterord av forfatteren.

Advertisements