You are currently browsing the monthly archive for desember 2010.

[Innlegg ved russiskfagets 40-årsjubileum 3. desember 2010]

Russisk i Bergen 40 år: Litt lokal faghistorikk

At vi feirer førtiårsjubileum i år betyr at det er førti år siden den første russiskstillingen, et professorat i russisk litteratur, ble besatt, og Russisk institutt ble opprettet. Men da dette skjedde i 1970 hadde det faktisk vært russiskundervisning ved universitetet i 10 år allerede. For den nye russiskprofessoren, Sigurd Fasting (1921–1982), hadde vært førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket fra 1961 (ansatt fra 1950) og undervist i russisk ved siden av. Det er mye takket være Fasting at russiskfaget fikk bygget opp en god — for et universitetsbibliotek i provinsen være å — boksamling utover 50–tallet og fremover. Som Fasting selv sier i sin søknad om professoratet:

“Som bibliotekets eneste slavist har jeg hatt en spesiell og meget kjær oppgave i å bygge opp en representativ grunnstamme av litteratur på slavistikkens forskjellige felter med tanke på opprettelse av lærestoler i faget ved Universitetet i Bergen.”[1]

I tillegg testamenterte enken etter Sigurd Fasting, Astrid Fasting, Fastings private boksamling til instituttet da Fasting døde så tragisk og helt uventet i en trafikkulykke i 1982.

Fasting hadde russisk, historie og tysk i fagkretsen og hans hovedinteresser lå innenfor filosofi, idédebatt og litteraturhistorie; han skrev bl.a. en bok om Dostoevskij og nihilismen, og doktoravhandlingen, skrevet på tysk, handlet om litteraturkritikeren Vissarion Belinskij.

Allerede året etter at han var blitt ansatt i det nyopprettede professoratet, ble det 7. nordiske slavistmøtet vedtatt holdt i Bergen 1974. De nordiske slavistmøtene er konferanser som vanligvis finner sted hvert tredje år, og konferansested går på omgang mellom de fire landene. Som “nytt sted” med et etablert universitetsstudium i russisk, var det klart at Bergen var et fristende valg, og Fasting laget et flott arrangement, som jeg skal dokumentere med noen fantastiske bilder ved en senere anledning (kanskje ved det 19. nordiske slavistmøtet i 2013 i — nettopp Bergen) — det ble litt for kort forberedelse til det denne gangen. Men flere av de ledende slavister i den nå eldste slavistgenerasjon i Norden deltok på sitt første slavistmøte i Bergen 1974, der også berømtheter som Valentin Kiparsky og andre var til stede.

Da Fasting ble innstilt til stillingen som i utgangspunktet var utlyst åpent mht språk/litteratur, rettet komiteen en innstendig henstilling til UiB om at uansett om man besetter embetet med en lingvist eller en litteraturforsker, så måtte det “snarest mulig opprettes en lærestol i den disiplin som ikke blir tilgodesett ved utnevnelsen.”[2]

Dette skjedde faktisk, og i 1971 ble Alf Grannes, f. 1936, ansatt som universitetslektor. Fra 1988 var han professor i russisk språk og avbrutt av to utenlandsopphold som gjesteforsker hhv 1973–74: Tampere, 1983–84: Washington/Seattle, arbeidet han ved UiB frem til sin død i 2000 av ALS (amyotrofisk lateral sklerose, en fryktelig muskelsykdom). Som lingvisten Vadim Krys’ko skriver i sin nekrolog, karakteriserte Grannes seg selv ofte som en простой норвежский парень, mens alle som kjente ham visste at han også var en ekte аристократ духа. For meg er Grannes den læreren som har gitt meg en enkel sans for, og krav om, kvalitet. Grannes studerte i Frankrike, Russland og Oslo, og er den eneste norske slavist av sin generasjon som hadde den franske kulturen, også den franske slavistikk-kulturen, riktig innabords.

Hans hovedinteresse i den tidlige karriere var språkutviklingen i Russland på 1700-tallet. Doktoravhandlingen handlet om folkespråklige og dialektale trekk i komediene fra 1700-tallet, et tekstmateriale som knapt var blitt lest og studert, og i hvert fall ikke av lingvister. Grannes’ bidrag her er fundamentale for å forstå utviklingen i russisk før et etablert standardspråk.

Grannes studerte også polsk og bulgarsk, og senere finsk og flere turkiske språk. Et annet av hans hovedforskningsfelter ble studiet av turkismer i bulgarsk, et nokså upopulært emne i Bulgaria. Sammen med bulgaristen Kjetil Rå Hauge i Oslo og bulgarske kolleger hadde han et stort prosjekt som han arbeidet med like frem til sin død, og som bl.a. omfattet en stor ordbok over turkismer i bulgarsk.

Et tredje felt, der Grannes ikke minst var aktiv i formidlingens og populæriseringens tjeneste, var russisk språks stilling utenfor Russland og språksituasjonen i kulturelle smeltedigler som Kaukasus og Sentralasia. På dette siste området hadde Grannes samarbeid med folk fra NUPI og tiltrakk seg en rekke flinke studenter som skrev oppgaver innenfor denne tematikken, gjerne i kombinasjon med fag fra sam-pol eller historie.

Til slutt har jeg lyst å nevne at Grannes også utviklet en modul på hovedfag som han kalte “Russisk språk mot år 2000” (dette var på 90-tallet). Det var gjennom dette arbeidet (vi samarbeidet på den tiden om å lage et nytt hovedfagsopplegg) at jeg selv ble interessert i moderne russisk språkutvikling og tok opp igjen Grannes’ kurs et par år etter hans død. I 2003 hadde jeg laget et nytt kurs (språkutviklingen hadde jo gått sin rasante gang siden slutten av 90-tallet da Grannes laget sitt opplegg) og dette ble etter hvert starten på å utvikle det prosjektet som het “Landslide of the Norm” — et fireårig forskningsprosjekt om russisk språk- og litteraturutvikling på 90- og 2000-tallet som har fått sin fortsettelse i prosjektet “Future of Russian”, som flere kjenner til, og som ca halve staben ved instituttet, og flere MA-studenter, har vært involvert i de siste fem årene. Det er fint å tenke på at Grannes sådde en idé med dette kursopplegget fra slutten av 90-tallet som viste seg å være svært fruktbar for forskning og rekruttering på russiskfaget også etter hans død.

Stillingen etter Grannes ble dessverre ikke lyst ut igjen før i 2006, slik at russiskfaget var uten ren språkvitenskapelig forskningskompetanse i mange år.

På 70-tallet (1973) fikk instituttet også ytterligere en språkviter inn i staben, professor Per Restan, f. 1927, som på mange måter var et fint supplement til Grannes’ felter, selv om han nok ikke var av samme forskningskaliber som sin kollega fra Stavanger. Restan skrev en kjempeavhandling om den russiske spørresetningens syntaks (ja/nei-spørsmål), og hans hovedinteresse, også for undervisningen, var syntaks (der Grannes altså var bredere interessert i språkhistorie, morfosyntaks, typologi og språkpolitikk). Restan publiserte lite etter at han kom til Bergen, men han var, og det har jeg lyst til å fremheve, en utmerket språklærer i grammatikk. Han var enormt systematisk i undervisningen og hadde alltid ubetalelig gode eksempler, gjerne hentet fra litteraturen. Restan gikk av med pensjon rundt 1993.

I 1979 ble Elena Filatova-Hellberg univ.lektor her, jeg vet lite om hennes tid i Bergen, men hun er nå professor i Helsinki og heter Elena Hellberg-Hirn.

Fasting døde på en tid da det var heftige diskusjoner om litteraturprofessoratene og endel andre ikke direkte “samfunnsnyttige” fag ved HF og da stillingen ble ledig, ønsket universitetsledelsen å flytte hjemmelen over på almen litteratur — dette et ledd i en generell nedbygging av litteraturstillinger innenfor fremmedspråkene. Imidlertid mobiliserte fremmedspråkene — gledelig nok — saken var oppe i universitetsstyret flere ganger og til slutt ble det flertall for å lyse ut stillingen. Men saken tok ikke slutt der, selv etter at komitéen hadde avsluttet sitt arbeid og innstilt Jostein Børtnes som nummer en, ble saken trenert og ansettelsen motarbeidet helt inntil professor Erik Egeberg i Tromsø tok affære, kontaktet statsråden, Lars Roar Langslet, og fikk ham til å avgjøre saken.[3] Vi kan prise oss lykkelige både over at det eksisterte et godt og profesjonelt nettverk med bakgrunn i forsvarets russiskkurs (Ekeberg, Langslet m.fl.) og at folk reiste seg opp og tok affære for faglighetens skyld. Maktbyråkratiet i Bergen var ifølge sikre kilder nokså snurt over sakens vending til slutt, men som vi vet hadde de ingen grunn til det, når man tenker på den enorme innsats Jostein Børtnes gjorde for russiskfaget — både for undervisning, forskning, rekruttering, prosjektfinansiering, i tillegg til at han selv ble en dyktig universitetsadministrator som dekan og forskningsleder på 90-tallet.

Jostein Børtnes var professor i russisk litteratur til han gikk av for aldersgrensen i 2007. Han ble hedret med et festskrift til 60-årsdagen i 1997 og et æressymposium og post-festum-skrift til 70-årsdagen 2007. Børtnes kom fra almen litteratur i Oslo, men hadde også hatt noen år som Fellow og University Lecturer i Cambridge, da han tok i mot stillingen i Bergen i 1984.

Børtnes pleide å si at han lå to sesonger foran siste semiotiske mote fra Paris. Han var tidlig ute med å lese og anvendte både formalistene, strukturalistene, semiotikerne, og hovednavnene bak hans teoretiske inspirasjon var Roman Jakobson, Jurij Lotman og Mikhail Bakhtin. Dette er jo, som vi vet, tre ruvende skikkelser i russisk litteratur-og kulturteori, men dette var ikke like selvsagt på 60- og 70-tallet i Norge. Deltagere på det 7. Nordiske slavistmøtet i Bergen 1974 minnes en meget ung Jostein stå og tegne og fortelle ved tavlen om Lotmans strukturelle poetikk.

Kort tid etter at Børtnes var blitt professor i Bergen, tok han initiativ til å få invitert Jurij Mikhailovitsj Lotman til Norge. Det var ikke bare enkelt, men han fikk det til, i 1986, og dette ble Lotmans første besøk i Vesten. Lotman var altså professor i Tartu i Estland og sammen med Boris Uspenskij — som også har vært i Bergen flere ganger — grunnleggeren av Moskva/Tartu-skolen i russisk semiotikk og litteraturteori. Lotman bodde en uke hjemme hos Jostein da han var her, og Jostein minnes denne uken med stor fascinasjon.

Josteins forskningsfelter favner vidt: han skrev hovedfagsavhandling om Leskov, dr.avh om russiske helgenvitaer, har skrevet mye om Dostoevskij, Bakhtin, en rekke forbilledlig pedagogiske artikler og bøker om litteratur- og kulturteori, før han de siste tiårene er blitt spesielt interessert i bysantinsk og tidligkristen retorikk, for å nevne noe. Jostein er fortsatt svært aktiv med forskning og formidling og ville gjerne vært med her i dag, men er for tiden i Tbilisi i Georgia.

Utover på 90-tallet satte Jostein i gang med flere forskningsprosjekter som også involverte studenter og etter hvert doktorander. Alle Josteins studenter minnes med glede hans legendariske forelesninger, veiledninger, og kan slå om seg med gode sitater. Jostein hadde og har en sjelden evne til å entusiasmere, som han selv ville sagt, studenter og kolleger gjennom samtale og undervisning, og hans innsats for å bygge opp et miljø omkring seg i Bergen har vært av svært stor betydning for russiskfagets utvikling her, men også i Norge og Norden.

Sammen med kolleger i Danmark, Sverige og Finland var han med i ledelsesgruppen for et nordisk nettverk for doktorander i russisk litteratur 1995–2000, som har hatt stor betydning for min generasjon av russister.

Jeg stopper her. Som dere vil merke, har jeg ikke inkludert de nåværende arbeidstakere i denne lille historiske skissen. Ikke fordi det ikke er verdt å nedfelles historisk, men fordi deres og vår felles historie fortsatt er in the making og kanskje heller bør skrives i fremtiden. Det jeg hadde lyst til var å formidle noen glimt fra instituttets tidlige historie, om de sentrale skikkelser som har preget stedet og faget, heriblant i første rekke Sigurd Fasting, Alf Grannes og Jostein Børtnes.


[1] Sit. Sigurd Fastings søknad til professorat i russisk språk og litteratur ved UiB. Eget arkiv.

[2] Sit. Den sakkyndige komités uttalelse i forbindelse med professoratet i russisk. Eget arkiv.

[3] Universitetet i Bergens historie, red. Astrid Forland og Anders Haaland, Bergen, bd. 1 s. 478

Siste fra Twitter

Kategorier