Dette innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 7. november 2012.

Skepsisen mot nasjonale prøver øker

Ingunn Lunde, FAU-leder, Steinerskolen i Bergen

De siste dagers oppslag i mediene kan få det til å se ut som om den jevne Steinerskoleforelder tar seg fri fra jobben og holder barna hjemme tre dager hver høst – når de nasjonale prøvene skal gjennomføres. Dette er et bilde jeg som Steinerskoleforelder og leder for FAU ved Rudolf Steinerskolen i Bergen ikke kjenner meg igjen i.

FAU stiller seg ikke bak noen aksjon der barn holdes hjemme fra skolen, og verken skole eller foreldreråd oppfordrer til dette. Vi har forståelse for at det i fjor i en enkelt klasse ble aksjonert på denne måten, etter at Steinerskoleforbundet på ny hadde mottatt avslag fra departementet på sin anmodning om at elevene våre skal testes i læringsmålene som er nedfelt i Steinerskolenes egen læreplan, godkjent av samme departement, og ikke ut fra den offentlige skoles læreplan, som elevene ikke undervises etter. Aksjonen var én av flere måter å sette søkelys på denne uheldige situasjonen. Vi forholder oss inntil videre pragmatisk til påbudet om å gjennomføre nasjonale prøver: Noen foreldre søker fritak for sine barn, andre lar barna ta prøvene, og skolen legger til rette for begge grupper elever uten å gjøre noe mer vesen av det.

Hvorfor er Steinerskolene imot nasjonale prøver? Svaret er gitt allerede ovenfor. Prøvene er en metode for å kartlegge progresjon og utvikling av elevenes grunnleggende ferdigheter i skolen. Men læreplanen elevene testes etter er den som brukes i den offentlige skolen.

Steinerskolenes egen, godkjente læreplan følger en annen progresjon, en annen pedagogikk og andre læringsmetoder. Også selve prøvens format og metodiske oppbygning er fremmed for elevene, særlig i 5. klasse. Steinerskolene har bedt om at prøvene tilpasses vår læreplan, men ikke fått gehør for dette.

Mer interessant er det å se at skepsisen mot nasjonale prøver som kartleggingsmetode vokser i ulike miljøer, ikke bare i Steinerskolene. Finske pedagoger advarer mot et «kontroll- og testregime» i skolen, og Finland gjør det som kjent skarpt på europeiske målinger av grunnleggende ferdigheter. I moderne læringsforskning (f.eks. Anne Bamford) understrekes ikke behovet for flere tester og kontroller, men snarere betydningen av praktisk-estetiske fag og læringsprosesser som helt avgjørende for den konkrete kunnskapsinnlæringen.

At slike fag og metoder også er essensielle for utvikle evner som nyskapning og kreativitet burde kanskje engasjere oss enda mer enn spørsmålet om barna våre lærer brøkregning når de er ni eller ti år. Det er kanskje på tide å løfte blikket fra de nasjonale testene av isolerte ferdigheter til mer overordnede spørsmål om hva og hvem som skaper gode læringsarenaer for våre barn. Løsningen er trolig sammensatt og virkemidlene flere.

Advertisements