You are currently browsing the category archive for the ‘Musikk’ category.

Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 21. august 2012 (morgen).

Modig, hellig dårskap

Ingunn Lunde

17. august ble Nadezjda Tolokonnikova, Maria Aljokhina og Ekaterina Samutsevitsj funnet skyldige i pøbelstreker og dømt til to års fengsel. Bakgrunnen var en punk-performance i Frelserkatedralen i Moskva 21. februar: «Jomfru Maria, jag bort Putin!». Vestens fordømmelse har vært massiv, men ifølge en meningsmåling fra juli mener bare 5% av russerne at de tre unge kvinnene burde frifinnes. Hvorfor mener russere flest at Pussy Riot må straffes?

Punk og politikk

Det feministiske punkbandet Pussy Riot ble stiftet i oktober 2011. De ønsket å bruke samtidskunstens uttrykksformer i politisk protest og opprop for seksuelle minoriteters rettigheter. De unge jentene opptrådde anonymt, kamuflert i fargerike finlandshetter, på sentrale steder som Moskvas metro eller Den røde plass.

Aksjonen i Frelserkatedralen setter søkelyset på maktelitens tette bånd til den russiske ortodokse kirke og dets overhode, partriark Kirill. Patriarken «burde tro på Gud, og ikke på Putin» sang jentene og hentydet til kirkens fremstilling av Putin som Russlands frelser i beste personkulttradisjon. Putins 12 år ved makten har vært et «Guds under», uttalte patriarken før presidentvalget i mars. Stalinkulten hadde sterke religiøse trekk, men ikke kirkens legitimitet.

Etter sovjetideologiens undergang og turbokapitalismens herjinger på 90-tallet har den ortodokse kirke fått stadig flere tilhengere. Kirken er blitt en mektig alliert i Putins forsøk på å kontrollere opinionen. Det er denne alliansen Pussy Riot protesterer mot i sin punkbønn.

Hellig dårskap

Mens vesten ser Pussy Riot-saken i lys av ytringsfrihet og et uavhengig rettsvesen, dreier saken seg i Russland om religiøse følelser og offentlig moral. Pussy Riot er ikke anklaget for politisk aktivisme, men for å ha krenket de troendes følelser, «motivert av hat og fiendskap til kirken», som dommer Marina Syrova formulerte det. Selv har de konsekvent avvist anklagen. Protesten retter seg mot kirkens lederskap og nære bånd til statsmakten.

Det interessante er ikke bare den uttalte kritikken, men også måten den fremføres på. Jentene sang ikke bare en sang foran ikonostasen. De gjorde knefall og korset seg, for sangen var en bønn til Guds moder. I retten henviste Tolokonnikova direkte til østkirkens eldgamle jurodstvo-tradisjon, de hellige dårer, som i ekte eller påtatt galskap talte tsaren i mot, avslørte hykleri og maktmisbruk. Den hellige dåre er den som ustraffet kan si at keiseren er uten klær. Ved å ta i bruk kirkens symboler, ritualer og jurodstvo-figuren i sin egen protest, ville jentene ta tilbake den ortodokse tradisjon, som de mener blir misbrukt i patriarkens og Putins tette samarbeid.

Мoralminister

Regimekritikere kaller Kirill Putins moralminister. Om ikke alle russere bifaller patriarkens lukseriøse vaner og dyre klokker, står de nasjonale og tradisjonelle verdier høyt i kurs. Nasjonalidentiteten er tett knyttet til den ortodokse kulturen, og selv om bare 10% av russerne går jevnlig i kirken, regner 75% seg som ortodokse. Tradisjonelle og konservative, for ikke å si ksenofobe og homofobe holdninger kommer i urovekkende omfang til uttrykk i debatter om homofiles rettigheter, vold mot kvinner eller integreringspolitikk.

I denne konteksten er «feminist» og «liberal» skjellsord, og det blir mindre overraskende at 47% russere mener (juli 2012) at de tiltalte «har forbrutt seg grovt mot normene for offentlig moral» mens 55% mener at de bør straffes med tvangsarbeid eller fengsel i mer enn 6 måneder.

Nye medier

Mens statskontrollert TV dominerer nyhetsformidlingen i Russland, endte Pussy Riot-saken opp med å gå verden rundt i sosiale medier. Under domsavsigelsen kokte nettet av #pussyriot-tvitring og i live-overføringer kunne alle se den dype ironien i den stående forsamling i rettssalen — et forvrengt bilde av den stående menigheten i en ortodoks gudstjeneste — mens dommeren gjentok ord som «blasfemi» og «obskurantisme». Nye medier påvirker opinionen, også i Russland, der internettbruken er stigende. I juli 2012 mente 33% av de spurte at fengsel mellom to og syv år var passende. I april var antallet så høyt som 47%.

Nesten ingen russiske rettssaker ender med frifinnelse. Under domsavsigelsen runget Pussy Riots siste låt utenfor rettsbygningen: «Putin tenner revolusjonens bål». Sangen ble (i samarbeid med The Guardian) samtidig lansert online for hele verden. Jentene sto i glassburet med håndjern på, omringet av seks bevæpnede politibetjenter. De smilte, for tonene utenfra var hørbare helt inn i buret.
*) Alle meningsmålinger som henvises til er fra Levadasentret (http://www.levada.ru)

Foto: Sergey Ponomarev

Advertisements

Forskningsprosjektet Landslide of the Norm har avholdt sin siste konferanse, med tematisk fokus på normforhandlinger — all den metaspråklige og språklige aktivitet som kretser omkring — og interagerer med — normendringene og deres konsekvenser i russisk språk etter perestrojka. 2-3 dagers intens konferanseliv i de vanlige genrer: plenarsesjoner, foredrag, diskusjon, lønsjpauser og kaffepauser med mer diskusjon, middag om kvelden og bar om aftenen — ditto, båtekskursjon til vakre Rosendal Baroni.

Et nytt innslag i Landslidesammenheng var en 90 minutters trommesirkel ved Lars Kolstad, eller Trommelars. Med bilen fylt av ca 20 trommer av typen bougarabou og djembe, samt flere store bager fulle av rytmeinstrumenter. Tromming er genialt. Læringskurven i første “time” er stupbratt, især når det ut fra trommesirkelfilosofien også er “umulig å spille galt”. Trom som du er, står det på bilen til Lars. En trommesirkel er en kreativ måte å utforske dialog og metadialog — normforhandling — på. Ved å tromme sammen fikk vi noen nye innsikter i grunnforutsetningene for god og meningsfull kommunikasjon. Trommelars burde få flere jobber på UiB.

Onsdag 5. mars 2008 var det slippefest for artikkelsamlingen Terminal Øst: Totalitære og posttotalitære diskurser i Bergen. Dagen bød i øvrig på et snøkaos uten sidestykke denne vinteren, og til glede for alle som måtte måke snø den dagen, har vi nettpublisert den multimediale lanseringen. God lesning/reise!

Det nærmer seg boklansering for Terminal Øst: Totalitære og posttotalitære diskurser, utgitt på Spartacus forlag og redigert av undertegnede sammen med Susanna Witt. Lanseringen blir en audiovisuell happening med smakebiter fra boken and beyond. Der vil du få svar på bl.a. hvorfor den har tog på forsiden. Ved siden av en presentasjon med musikk, bilder, lyd, tekst, får vi fire akademiske “stunts” — ultrakorte foredrag à 5 minutter — om hhv “Multikunstneren Jurij Andrukhovytsj,” “Om å gå eller hvile på skinner og å gå eller hvile på skjær,” “Frå sovjetisk til postsovjetisk dissidens: to tilfelle” og “Stalin på Bergen Rådhus.”

Vi håper på stort oppmøte. En journalist i hovedstadspressen som fikk plakaten tilsendt, svarte entusiastisk at han fikk lyst til å ta toget til Bergen og boklansering. En god idé! Ta toget til Bergen.

Tid og sted: Jusbygget, Dragefjellet, seminarrom 2, kl 13:00, onsdag 5. mars 2008. Velkommen!

Per Lønning fyller 80 år søndag 24. februar, og i den anledning skal han blant annet preke på høymessen i Bergen Domkirke (der han var Domprost 1964-69) samme dag. Han er en mann med sterke meninger både som teolog og politiker, den tidligere biskopen i Borg (1969–75) og Bjørgvin (1987–94), som har to doktorgrader — en i teologi fra 1955 (om Kierkegaard) og en i idéhistorie fra 1959 — og en lang forskerkarriere bak seg.

Mindre kjent er Per Lønning som salmedikter, men det er salmedikteren som skal markeres i Domkirken om kvelden på 80-årsdagen. Bergen Domkantori er forsangere i en presentasjon av 15 salmer med tekster på nynorsk, bokmål og engelsk. Lønning skriver både tekst og melodi selv; satsene er arrangert av Anfinn Øien, Stig Wernø Holter og Kjell Mørk Karlsen.

Melodiene er fine, enkle og sangbare, og sammen med Lønnings teologisk gjennomsyrede tekster gjør de salmene pregnante i sitt uttrykk. Språklig og stilistisk skriver Lønning seg inn i en hymnografisk og homiletisk parafrasetradisjon, der poetiske bilder kombineres med et teologiske vokabular. Også genremessig griper han stundom tilbake til tradisjonsrike former: slik er Sursum Corda en tekst som utbroderer sentrale latinske vers i en eldgammel form for utlegning av kirkespråket på folkespråket:

SURSUM CORDA, SURSUM CORDA: Alle hjerter heve seg!
SURSUM CORDA, SURSUM CORDA: Kristus sannhet, liv og vei!
JUBILATE, JUBILATE: Lovsyng Herrens herlighet!
JUBILATE, JUBILATE: Grenseløse kjærlighet!
MISERERE, MISERERE: Vis oss miskunn, Herre Gud!
MISERERE, MISERERE: Vi har trasset dine bud.
EXULTATE, EXULTATE: Løft hans navn, bred ut hans pris!
EXULTATE, EXULTATE: Her og i Guds paradis.
BENEDICTUS, BENEDICTUS: Evig signet være Han.
BENEDICTUS, BENEDICTUS: Konge over alle land!
HALLELUJA, HALLELUJA: Jord og himmel, syng med fryd!
HALLELUJA, HALLELUJA: Universets lovsangslyd!
NUNC DIMITTIS, NUNC DIMITTIS: Send din tjener bort i fred –
NUNC DIMITTIS, NUNC DIMITTIS: Herfra til et bedre sted!

I salmen O Christe Crucifixus griper han tilbake til en annen gammel fortolkningstradisjon i homiletikken, sammenstillingen av evangelistenes beretninger om Kristi pasjon. Salmen karakteriserer Matteus’, Markus’, Lukas’ og Johannes’ fremstillinger av Kristi korsfestelse, som hver kulminerer i et sitat av Kristi siste ord på korset. Formen oppstod opprinnelig som apologetisk respons til dem som kritiserte evangelistene for å avvike fra hverandre, men utviklet seg etter hvert til å bli en form for poetisk amplificatio, en stigningsretorikk eller crescendo. Og innimellom frisker Lønning opp med nokså moderne språkelementer, som “ødselhetens adventstid,” “lykke i fleng,” eller “hjulet er ramlet i brønnen.”