You are currently browsing the category archive for the ‘Russland’ category.

Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 21. august 2012 (morgen).

Modig, hellig dårskap

Ingunn Lunde

17. august ble Nadezjda Tolokonnikova, Maria Aljokhina og Ekaterina Samutsevitsj funnet skyldige i pøbelstreker og dømt til to års fengsel. Bakgrunnen var en punk-performance i Frelserkatedralen i Moskva 21. februar: «Jomfru Maria, jag bort Putin!». Vestens fordømmelse har vært massiv, men ifølge en meningsmåling fra juli mener bare 5% av russerne at de tre unge kvinnene burde frifinnes. Hvorfor mener russere flest at Pussy Riot må straffes?

Punk og politikk

Det feministiske punkbandet Pussy Riot ble stiftet i oktober 2011. De ønsket å bruke samtidskunstens uttrykksformer i politisk protest og opprop for seksuelle minoriteters rettigheter. De unge jentene opptrådde anonymt, kamuflert i fargerike finlandshetter, på sentrale steder som Moskvas metro eller Den røde plass.

Aksjonen i Frelserkatedralen setter søkelyset på maktelitens tette bånd til den russiske ortodokse kirke og dets overhode, partriark Kirill. Patriarken «burde tro på Gud, og ikke på Putin» sang jentene og hentydet til kirkens fremstilling av Putin som Russlands frelser i beste personkulttradisjon. Putins 12 år ved makten har vært et «Guds under», uttalte patriarken før presidentvalget i mars. Stalinkulten hadde sterke religiøse trekk, men ikke kirkens legitimitet.

Etter sovjetideologiens undergang og turbokapitalismens herjinger på 90-tallet har den ortodokse kirke fått stadig flere tilhengere. Kirken er blitt en mektig alliert i Putins forsøk på å kontrollere opinionen. Det er denne alliansen Pussy Riot protesterer mot i sin punkbønn.

Hellig dårskap

Mens vesten ser Pussy Riot-saken i lys av ytringsfrihet og et uavhengig rettsvesen, dreier saken seg i Russland om religiøse følelser og offentlig moral. Pussy Riot er ikke anklaget for politisk aktivisme, men for å ha krenket de troendes følelser, «motivert av hat og fiendskap til kirken», som dommer Marina Syrova formulerte det. Selv har de konsekvent avvist anklagen. Protesten retter seg mot kirkens lederskap og nære bånd til statsmakten.

Det interessante er ikke bare den uttalte kritikken, men også måten den fremføres på. Jentene sang ikke bare en sang foran ikonostasen. De gjorde knefall og korset seg, for sangen var en bønn til Guds moder. I retten henviste Tolokonnikova direkte til østkirkens eldgamle jurodstvo-tradisjon, de hellige dårer, som i ekte eller påtatt galskap talte tsaren i mot, avslørte hykleri og maktmisbruk. Den hellige dåre er den som ustraffet kan si at keiseren er uten klær. Ved å ta i bruk kirkens symboler, ritualer og jurodstvo-figuren i sin egen protest, ville jentene ta tilbake den ortodokse tradisjon, som de mener blir misbrukt i patriarkens og Putins tette samarbeid.

Мoralminister

Regimekritikere kaller Kirill Putins moralminister. Om ikke alle russere bifaller patriarkens lukseriøse vaner og dyre klokker, står de nasjonale og tradisjonelle verdier høyt i kurs. Nasjonalidentiteten er tett knyttet til den ortodokse kulturen, og selv om bare 10% av russerne går jevnlig i kirken, regner 75% seg som ortodokse. Tradisjonelle og konservative, for ikke å si ksenofobe og homofobe holdninger kommer i urovekkende omfang til uttrykk i debatter om homofiles rettigheter, vold mot kvinner eller integreringspolitikk.

I denne konteksten er «feminist» og «liberal» skjellsord, og det blir mindre overraskende at 47% russere mener (juli 2012) at de tiltalte «har forbrutt seg grovt mot normene for offentlig moral» mens 55% mener at de bør straffes med tvangsarbeid eller fengsel i mer enn 6 måneder.

Nye medier

Mens statskontrollert TV dominerer nyhetsformidlingen i Russland, endte Pussy Riot-saken opp med å gå verden rundt i sosiale medier. Under domsavsigelsen kokte nettet av #pussyriot-tvitring og i live-overføringer kunne alle se den dype ironien i den stående forsamling i rettssalen — et forvrengt bilde av den stående menigheten i en ortodoks gudstjeneste — mens dommeren gjentok ord som «blasfemi» og «obskurantisme». Nye medier påvirker opinionen, også i Russland, der internettbruken er stigende. I juli 2012 mente 33% av de spurte at fengsel mellom to og syv år var passende. I april var antallet så høyt som 47%.

Nesten ingen russiske rettssaker ender med frifinnelse. Under domsavsigelsen runget Pussy Riots siste låt utenfor rettsbygningen: «Putin tenner revolusjonens bål». Sangen ble (i samarbeid med The Guardian) samtidig lansert online for hele verden. Jentene sto i glassburet med håndjern på, omringet av seks bevæpnede politibetjenter. De smilte, for tonene utenfra var hørbare helt inn i buret.
*) Alle meningsmålinger som henvises til er fra Levadasentret (http://www.levada.ru)

Foto: Sergey Ponomarev

[Innlegg ved russiskfagets 40-årsjubileum 3. desember 2010]

Russisk i Bergen 40 år: Litt lokal faghistorikk

At vi feirer førtiårsjubileum i år betyr at det er førti år siden den første russiskstillingen, et professorat i russisk litteratur, ble besatt, og Russisk institutt ble opprettet. Men da dette skjedde i 1970 hadde det faktisk vært russiskundervisning ved universitetet i 10 år allerede. For den nye russiskprofessoren, Sigurd Fasting (1921–1982), hadde vært førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket fra 1961 (ansatt fra 1950) og undervist i russisk ved siden av. Det er mye takket være Fasting at russiskfaget fikk bygget opp en god — for et universitetsbibliotek i provinsen være å — boksamling utover 50–tallet og fremover. Som Fasting selv sier i sin søknad om professoratet:

“Som bibliotekets eneste slavist har jeg hatt en spesiell og meget kjær oppgave i å bygge opp en representativ grunnstamme av litteratur på slavistikkens forskjellige felter med tanke på opprettelse av lærestoler i faget ved Universitetet i Bergen.”[1]

I tillegg testamenterte enken etter Sigurd Fasting, Astrid Fasting, Fastings private boksamling til instituttet da Fasting døde så tragisk og helt uventet i en trafikkulykke i 1982.

Fasting hadde russisk, historie og tysk i fagkretsen og hans hovedinteresser lå innenfor filosofi, idédebatt og litteraturhistorie; han skrev bl.a. en bok om Dostoevskij og nihilismen, og doktoravhandlingen, skrevet på tysk, handlet om litteraturkritikeren Vissarion Belinskij.

Allerede året etter at han var blitt ansatt i det nyopprettede professoratet, ble det 7. nordiske slavistmøtet vedtatt holdt i Bergen 1974. De nordiske slavistmøtene er konferanser som vanligvis finner sted hvert tredje år, og konferansested går på omgang mellom de fire landene. Som “nytt sted” med et etablert universitetsstudium i russisk, var det klart at Bergen var et fristende valg, og Fasting laget et flott arrangement, som jeg skal dokumentere med noen fantastiske bilder ved en senere anledning (kanskje ved det 19. nordiske slavistmøtet i 2013 i — nettopp Bergen) — det ble litt for kort forberedelse til det denne gangen. Men flere av de ledende slavister i den nå eldste slavistgenerasjon i Norden deltok på sitt første slavistmøte i Bergen 1974, der også berømtheter som Valentin Kiparsky og andre var til stede.

Da Fasting ble innstilt til stillingen som i utgangspunktet var utlyst åpent mht språk/litteratur, rettet komiteen en innstendig henstilling til UiB om at uansett om man besetter embetet med en lingvist eller en litteraturforsker, så måtte det “snarest mulig opprettes en lærestol i den disiplin som ikke blir tilgodesett ved utnevnelsen.”[2]

Dette skjedde faktisk, og i 1971 ble Alf Grannes, f. 1936, ansatt som universitetslektor. Fra 1988 var han professor i russisk språk og avbrutt av to utenlandsopphold som gjesteforsker hhv 1973–74: Tampere, 1983–84: Washington/Seattle, arbeidet han ved UiB frem til sin død i 2000 av ALS (amyotrofisk lateral sklerose, en fryktelig muskelsykdom). Som lingvisten Vadim Krys’ko skriver i sin nekrolog, karakteriserte Grannes seg selv ofte som en простой норвежский парень, mens alle som kjente ham visste at han også var en ekte аристократ духа. For meg er Grannes den læreren som har gitt meg en enkel sans for, og krav om, kvalitet. Grannes studerte i Frankrike, Russland og Oslo, og er den eneste norske slavist av sin generasjon som hadde den franske kulturen, også den franske slavistikk-kulturen, riktig innabords.

Hans hovedinteresse i den tidlige karriere var språkutviklingen i Russland på 1700-tallet. Doktoravhandlingen handlet om folkespråklige og dialektale trekk i komediene fra 1700-tallet, et tekstmateriale som knapt var blitt lest og studert, og i hvert fall ikke av lingvister. Grannes’ bidrag her er fundamentale for å forstå utviklingen i russisk før et etablert standardspråk.

Grannes studerte også polsk og bulgarsk, og senere finsk og flere turkiske språk. Et annet av hans hovedforskningsfelter ble studiet av turkismer i bulgarsk, et nokså upopulært emne i Bulgaria. Sammen med bulgaristen Kjetil Rå Hauge i Oslo og bulgarske kolleger hadde han et stort prosjekt som han arbeidet med like frem til sin død, og som bl.a. omfattet en stor ordbok over turkismer i bulgarsk.

Et tredje felt, der Grannes ikke minst var aktiv i formidlingens og populæriseringens tjeneste, var russisk språks stilling utenfor Russland og språksituasjonen i kulturelle smeltedigler som Kaukasus og Sentralasia. På dette siste området hadde Grannes samarbeid med folk fra NUPI og tiltrakk seg en rekke flinke studenter som skrev oppgaver innenfor denne tematikken, gjerne i kombinasjon med fag fra sam-pol eller historie.

Til slutt har jeg lyst å nevne at Grannes også utviklet en modul på hovedfag som han kalte “Russisk språk mot år 2000” (dette var på 90-tallet). Det var gjennom dette arbeidet (vi samarbeidet på den tiden om å lage et nytt hovedfagsopplegg) at jeg selv ble interessert i moderne russisk språkutvikling og tok opp igjen Grannes’ kurs et par år etter hans død. I 2003 hadde jeg laget et nytt kurs (språkutviklingen hadde jo gått sin rasante gang siden slutten av 90-tallet da Grannes laget sitt opplegg) og dette ble etter hvert starten på å utvikle det prosjektet som het “Landslide of the Norm” — et fireårig forskningsprosjekt om russisk språk- og litteraturutvikling på 90- og 2000-tallet som har fått sin fortsettelse i prosjektet “Future of Russian”, som flere kjenner til, og som ca halve staben ved instituttet, og flere MA-studenter, har vært involvert i de siste fem årene. Det er fint å tenke på at Grannes sådde en idé med dette kursopplegget fra slutten av 90-tallet som viste seg å være svært fruktbar for forskning og rekruttering på russiskfaget også etter hans død.

Stillingen etter Grannes ble dessverre ikke lyst ut igjen før i 2006, slik at russiskfaget var uten ren språkvitenskapelig forskningskompetanse i mange år.

På 70-tallet (1973) fikk instituttet også ytterligere en språkviter inn i staben, professor Per Restan, f. 1927, som på mange måter var et fint supplement til Grannes’ felter, selv om han nok ikke var av samme forskningskaliber som sin kollega fra Stavanger. Restan skrev en kjempeavhandling om den russiske spørresetningens syntaks (ja/nei-spørsmål), og hans hovedinteresse, også for undervisningen, var syntaks (der Grannes altså var bredere interessert i språkhistorie, morfosyntaks, typologi og språkpolitikk). Restan publiserte lite etter at han kom til Bergen, men han var, og det har jeg lyst til å fremheve, en utmerket språklærer i grammatikk. Han var enormt systematisk i undervisningen og hadde alltid ubetalelig gode eksempler, gjerne hentet fra litteraturen. Restan gikk av med pensjon rundt 1993.

I 1979 ble Elena Filatova-Hellberg univ.lektor her, jeg vet lite om hennes tid i Bergen, men hun er nå professor i Helsinki og heter Elena Hellberg-Hirn.

Fasting døde på en tid da det var heftige diskusjoner om litteraturprofessoratene og endel andre ikke direkte “samfunnsnyttige” fag ved HF og da stillingen ble ledig, ønsket universitetsledelsen å flytte hjemmelen over på almen litteratur — dette et ledd i en generell nedbygging av litteraturstillinger innenfor fremmedspråkene. Imidlertid mobiliserte fremmedspråkene — gledelig nok — saken var oppe i universitetsstyret flere ganger og til slutt ble det flertall for å lyse ut stillingen. Men saken tok ikke slutt der, selv etter at komitéen hadde avsluttet sitt arbeid og innstilt Jostein Børtnes som nummer en, ble saken trenert og ansettelsen motarbeidet helt inntil professor Erik Egeberg i Tromsø tok affære, kontaktet statsråden, Lars Roar Langslet, og fikk ham til å avgjøre saken.[3] Vi kan prise oss lykkelige både over at det eksisterte et godt og profesjonelt nettverk med bakgrunn i forsvarets russiskkurs (Ekeberg, Langslet m.fl.) og at folk reiste seg opp og tok affære for faglighetens skyld. Maktbyråkratiet i Bergen var ifølge sikre kilder nokså snurt over sakens vending til slutt, men som vi vet hadde de ingen grunn til det, når man tenker på den enorme innsats Jostein Børtnes gjorde for russiskfaget — både for undervisning, forskning, rekruttering, prosjektfinansiering, i tillegg til at han selv ble en dyktig universitetsadministrator som dekan og forskningsleder på 90-tallet.

Jostein Børtnes var professor i russisk litteratur til han gikk av for aldersgrensen i 2007. Han ble hedret med et festskrift til 60-årsdagen i 1997 og et æressymposium og post-festum-skrift til 70-årsdagen 2007. Børtnes kom fra almen litteratur i Oslo, men hadde også hatt noen år som Fellow og University Lecturer i Cambridge, da han tok i mot stillingen i Bergen i 1984.

Børtnes pleide å si at han lå to sesonger foran siste semiotiske mote fra Paris. Han var tidlig ute med å lese og anvendte både formalistene, strukturalistene, semiotikerne, og hovednavnene bak hans teoretiske inspirasjon var Roman Jakobson, Jurij Lotman og Mikhail Bakhtin. Dette er jo, som vi vet, tre ruvende skikkelser i russisk litteratur-og kulturteori, men dette var ikke like selvsagt på 60- og 70-tallet i Norge. Deltagere på det 7. Nordiske slavistmøtet i Bergen 1974 minnes en meget ung Jostein stå og tegne og fortelle ved tavlen om Lotmans strukturelle poetikk.

Kort tid etter at Børtnes var blitt professor i Bergen, tok han initiativ til å få invitert Jurij Mikhailovitsj Lotman til Norge. Det var ikke bare enkelt, men han fikk det til, i 1986, og dette ble Lotmans første besøk i Vesten. Lotman var altså professor i Tartu i Estland og sammen med Boris Uspenskij — som også har vært i Bergen flere ganger — grunnleggeren av Moskva/Tartu-skolen i russisk semiotikk og litteraturteori. Lotman bodde en uke hjemme hos Jostein da han var her, og Jostein minnes denne uken med stor fascinasjon.

Josteins forskningsfelter favner vidt: han skrev hovedfagsavhandling om Leskov, dr.avh om russiske helgenvitaer, har skrevet mye om Dostoevskij, Bakhtin, en rekke forbilledlig pedagogiske artikler og bøker om litteratur- og kulturteori, før han de siste tiårene er blitt spesielt interessert i bysantinsk og tidligkristen retorikk, for å nevne noe. Jostein er fortsatt svært aktiv med forskning og formidling og ville gjerne vært med her i dag, men er for tiden i Tbilisi i Georgia.

Utover på 90-tallet satte Jostein i gang med flere forskningsprosjekter som også involverte studenter og etter hvert doktorander. Alle Josteins studenter minnes med glede hans legendariske forelesninger, veiledninger, og kan slå om seg med gode sitater. Jostein hadde og har en sjelden evne til å entusiasmere, som han selv ville sagt, studenter og kolleger gjennom samtale og undervisning, og hans innsats for å bygge opp et miljø omkring seg i Bergen har vært av svært stor betydning for russiskfagets utvikling her, men også i Norge og Norden.

Sammen med kolleger i Danmark, Sverige og Finland var han med i ledelsesgruppen for et nordisk nettverk for doktorander i russisk litteratur 1995–2000, som har hatt stor betydning for min generasjon av russister.

Jeg stopper her. Som dere vil merke, har jeg ikke inkludert de nåværende arbeidstakere i denne lille historiske skissen. Ikke fordi det ikke er verdt å nedfelles historisk, men fordi deres og vår felles historie fortsatt er in the making og kanskje heller bør skrives i fremtiden. Det jeg hadde lyst til var å formidle noen glimt fra instituttets tidlige historie, om de sentrale skikkelser som har preget stedet og faget, heriblant i første rekke Sigurd Fasting, Alf Grannes og Jostein Børtnes.


[1] Sit. Sigurd Fastings søknad til professorat i russisk språk og litteratur ved UiB. Eget arkiv.

[2] Sit. Den sakkyndige komités uttalelse i forbindelse med professoratet i russisk. Eget arkiv.

[3] Universitetet i Bergens historie, red. Astrid Forland og Anders Haaland, Bergen, bd. 1 s. 478

Et av årets høydepunkter for den som er interessert i middelaldersk lokalhistorie, dagligliv og språk, er filologen Andrej Zaliznjaks rapport om sommerens neverbrevutgravninger. Jeg blogget om neverbrevforelesningen 2008, men for dem som har ventet på en rapport fra 2009 er det å si at funnene det året var for få og sparsomme til å fylle en hel forelesning. Ingen neverbrev i Novgorod, bare ett på 15 bokstaver i Smolensk og et enda kortere (8 bokstaver) i Staraja Russa. Til gjengjeld måtte Zaliznjak dele materialet på to forelesninger i år, for å få presentert alle funnene. 2010 har altså vært et usedvanlig rikt neverbrevår.

Første forelesning ble holdt fredag 1. oktober og fortsettelsen 6. oktober. Liksom i 2008 er et transskript av forelesningen lagt ut hos bloggeren mitrius, foreløpig bare del 1.

I Novgorod ble funnene i år gjort på et nokså lite, begrenset kvadratisk område som ligger i skjæringspunktet mellom flere års utgravningssteder, men ikke er blitt rørt ved tidligere. Saken er at man i de første utgravningsårene la ekspedisjonstoalettet hit — et sted måtte det jo ligge — og med årene er det blitt klart at denne lille flekken ligger svært sentralt til i en gård i Tsjernitsynagaten, og trolig er rik på neverbrevmateriale. I år skred man altså til verket. Det tok to dager å fjerne toalettet, og heldigvis ligger brevene dypere nede i lagene og var ikke blitt skadet av hverken oppføringen eller rivningen av «nybygget».

72 m3 jord ble gravet ut. Man finner gjennomsnitlig ett neverbrev pr 125 m3 jord, altså kunne man forvente å finne 0,6 neverbrev på denne flekken. Man fant 42! Dobbelt så mange som på de seks foregående årene til sammen og 73 ganger mer enn forventet! Det innebærer også at man under årets sesong endelig passerte det magiske tallet 1000 i antallet neverbrev fra Novgorod: vi har nå 1015 brev i alt.

Årets funn ble gjort i lag som dateres til hundreåret 1150-1250. Det går omkring 1 cm jord på ett år, og den første del av forelesningen behandler brev som beskriver livet på gården i første halvdel av 1300-tallet. De ble gjennomgått i den rekkefølge de ble funnet, og med tavle og kritt bygger Zaliznjak opp årets funn-narrativ i kjent kriminalgåtestil — spennende til tusen.

Ca 75% av funnene er fragmenter (25% er hele neverbrev), men noen ganger hører fragmentene sammen og stundom viser det seg at de er skrevet av samme hånd i flere ulike brev. Det første funnet i år oppviser en svært sjelden, men ikke helt ukjent forbytting av «o» og «u» i digrafen «ou» (altså «uo» istedenfor «ou» [уо for оу]) og etter hvert, etter flere funn de påfølgende dagene med samme sjeldne ortografiske særegenhet, ble det klart at det er en og samme person hvis brev vi finner. 15 brev av en og samme hånd ble funnet i år — og lagt til flere fra tidligere år av samme navnløse brevskriver. De fleste tekstene handler om en utestående sum, altså betaling for en vare, men så kommer flere sammenhørende fragmenter som viser seg å være avskrift av en bønnebok, en liturgisk tekst. Dette er en nokså sjelden sjanger for neverbrev, som stort sett handler om dagligliv og handel. Man legger også merke til at det i gjeldsbrevene flere ganger dreier seg om en munkehette eller andre klesplagg for klosterboere. Brevskriveren er altså en kirkens mann. Få dager senere, med neverbrev nr 979, får brevskriveren et navn, idet et brev med samme ortografiske særegenheter (foruten uo for uo utelater denne karen vokaler uten å blunke) åpner med formelen «Fra Jakim til…» Jakim altså: kanskje er han klosterets skattemester, kanskje er han abbeden selv, og råder over en gård i byen?

Slik nøster Zaliznjak opp trådene til dagliglivets historie i Novgorod.

To- og flerspråklige poesiutgaver er blitt en sjeldenhet. Enda sjeldnere er det at vi bys på opptil flere oversettelser av samme dikt, som hver på sin måte gjengir meningen, ja, utvider meningspotensialet i originalen.

Den tiende internasjonale litteraturfestivalen i Berlin har i år fokus på Østeuropa. Forfattere, forskere, intellektuelle gir oss lesninger, bokpresentasjoner, kommentarer og refleksjoner; samtaler om vell av emner fra Balkans kulturelle fremtid via litterære oversettelser til vilkårene for sivilt samfunn i Russland, og mye mye mer. Programmet er også rikt krydret med musikalske innslag, som for eksempel jazz og poesi med Karbido & Andruchovytsch («Idyllischer Folk und Criminal Jazz treffen auf zimtfarbene Poesi). Eia var vi der.

Blant alle arrangementene er det ett som fremstår som spesielt gripende når dette foregår nettopp i Berlin: presentasjonen av Anna Altsjuks verk i tysk og russisk språkdrakt.

Anna Altschuk: Schwebe zu Stand, Übersetzung: Gabriele Leupold/Henrike Schmidt/Georg Witte, Nachwort: Michail Ryklin, Frankfurt/Main 2010, [978-3-518-12610-3, edition suhrkamp 2610], 12.- Euro.

Anna Altsjuk (1955–2008), russisk dikter, kunstner og fotograf, som hadde forlatt Russland og bodd i Berlin sammen med sin mann Mikhail Ryklin siden november 2007, forlot sitt hjem i Charlottenburg Langfredag, 21. mars 2008 og kom aldri tilbake. I dagene mens hun ble ettersøkt antydet både aviser og blogger at det lå politiske motiver bak forsvinningen, og aviser omtalte henne som Putinkritiker. Altsjuk hadde vært en av organisatorene av utstillingen «Ostorozjno, religija!» («Pass på, religion!») i Sakharovmuseet 2003, en utstilling som ble angrepet og vandalisert av ortodokse radikalere. Flere av organisatorene ble senere stilt for retten og anklaget for å ha nørt opp om religiøs og nasjonal strid. Rettsaken varte i to år, og endte for Altsjuks del med frifinnelse, men også med desillusjon og dyp depresjon. 11. april ble Altsjuk funnet i elven Spree, og alt tydet på at hun hadde begått selvmord.

Altsjuk studerte på 70-tallet og kom utover på 80-tallet i kontakt med konseptualistene, en ledende retning i russisk uoffisiell kunst på 80-tallet. Hun samarbeidet med musikere om poesi&musikk-happenings, og er ellers mest kjent for sin visuelle poesi. Hun var medlem ikke bare av PEN-klubben og den russiske forfatterforeningen, men også av Det internasjonale akademi for transrasjonell poesi.

Det er ingen enkel oppgave å formidle denne poesien i oversettelse, men Suhrkamps lille utgave er forbilledlig som en introduksjon til Altsjuks poetiske og språklige verden. Boken har to etterord: filosofen og ektemannen Mikhail Ryklins nekrolog og oversetternes blikk inn i «verkstedet.» Ryklin formidler litterære impulser og biografisk bakgrunn, og oversetterne karakteriserer Altsjuks diktning og forteller om sin egen kreative prosess med å oversette den. Vi får endog del i selve prosessen, idet flere av diktene gjengis i både to og tre oversettelser — der den ene ikke er et forarbeid til den neste, og bedre, men der hver ny tekst bringer frem en ny side, og ny mening, ved forlegget. For å klare dette, må oversetterne gå inn i Altsjuks egne meningsskapende kunstgrep og forsøke å la dem virke på tysk, så så si. En liten smakebit:

ра(дости гнуть)
испеПЕПЕЛинию
феникс (ли
кующий)
ил ЛИ БО
пьяный

———-

GLU(cksen)T
aus der asche LUGt
phönix lü
stern
o der WE der BE
trunken

———-

freuden schmiedend
aus der lineASCHE
ist das phö
nix jubel
oder LI(e) be(r) BO
trunken

———-

freud(voll führen)
ausASCHEerstehen
jubi LI
erender phönix
trunkener PO
et

I St Petersburg kan det være kaldt, og som her har man problemer med store og spisse istapper som henger faretruende utover høye tak. Metoden å få disse uskadeliggjort på er å slå på dem med jernstenger, stokker, brekkjern, o.l. Den 2. februar i år tok guvernøren i St Petersburg, Valentina Matvienko til orde for mer moderne, som hun sa, metoder:

В 21 веке сбивать сосули ломами – это каменный век. Имея такую научно-техническую в базу в Петербурге, ученых, когда уже нанотехнологии используются, можно найти какой-то новый способ. Срезать лазером, горячим паром – не знаю, как. Надо собрать научно-технический совет, поставить им задачу, провести конкурс и найти современный способ очистки крыш.

«Å slå istapper ned med jernstenger i det 21. århundre — det er jo rene steinalderen. Når vi har en slik teknisk-vitenskapelig base i St Petersburg, når nanoteknologien er kommet i bruk, så må forskerne kunne finne en ny metode. Kutte dem med laser, varm damp, ikke vet jeg. Vi må nedsette et teknisk-vitenskapelig utvalg som får dette i oppgave, gjennomføre en konkurranse og finne frem til en moderne måte å rydde takene på».

Matvienko fikk mye pepper for denne uttalelsen, fotoserier på nettet fremstilte henne med lasersverd for å meie ned lange skarpe istapper. Nyhetsformidlingen gikk til fysikerne og fikk dem til å utrede kostnadene for evt laserbestråling av istapper, som det viste seg faktisk var mulig, men svært, svært kostbart per nedlagte istapp. Moroprogrammer på TV laget sketsjer og harselerte over forslaget.

Det interessante for oss er at også ordet Matvienko brukte for istapp, det samme som figurerer på diverse offentlige advarselsskilt av typen “«Pass deg for istappen over døra!», ble gjenstand for en stor diskusjon på nettet. Istapp heter сосулька på russisk, der –ка-endelsen språkhistorisk sett er en diminutiv, liksom i ord som открытка for postkort. Men Matvienko sa ikke сосульки, men сосули, uten diminutiven. Ikke ustraffet. Sitatet fór gjennom russiske bloggfora og høstet tallrike kommentarer og diskusjoner. Noen mente сосули-formen måtte være en kvinnelig evfemisme (ettersom roten her er verbet сосать, å suge), andre mente formen сосули hadde en mere solid klang enn сосульки, og de fleste brukte eksempelet til å harselere over byadministrasjonens slette språkdannelse, et standardmotiv i språkdebatten. Her er et par kommentarer for å illustrere:

  • Но вот «сосули»? Что это за слово вообще? «Сосулька» для губернатора звучит несолидно?

Men sosuli? Hva er nå det for et ord? Lyder ikke sosul’ka solid nok for guvernøren?

  • В 21 веке говорить «сосульки» – это каменный век. У нас великая страна и великие сосули. […]

«Å si sosul’ki» i det 21. århundre — det er jo som i steinalderen. Vi er et stort og mektig land og vi har store og mektige istapper. […]

Mens språksynserne kranglet på nettet, ble profesjonelle lingvister rådspurt og svaret var at formen uten diminutiv, сосуля, finnes hos Dal’ i hans store 1800-talls ordbok, men bare kan bety «noe man suger på» — drops og sånn. Istapper må hete сосульки.

Den mest kreative responsen på hele istappdiskusjonen er imidlertid et raffinert dikt, en «grammatisk pamflett», som forfatteren sier, som siden har gått sin seiersgang gjennom den russiske bloggsfæren. Det geniale med dette diktet er at alle ord som er dannet med endelsen –ка/ко, har mistet denne endelsen, og dette skaper en humoristisk effekt, for dette er ord der –ка-endelsen er et mer eller mindre rent orddannelsessuffiks og den evt historiske diminutivbetydningen er helt forsvunnet. Som vi ser er det ikke bare vanlige substantiver, men også navn som den italienske dikter-filosofen Francesco Petrarca, den ukrainske dikteren Taras Sjevtsjenko, og guvernørens eget etternavn, Matvienko, spøken går ut over.

Срезают лазером сосули,
В лицо впиваются снежины.
До остановы добегу ли,
В снегу не утопив ботины?

А дома ждёт меня тарела,
Тарела гречи с белой булой;
В ногах – резиновая грела,
И тапы мягкие под стулом.

В железной бане – две селёды,
Торчат оттуда ложа с вилой.
Есть рюма и бутыла с водой,
Она обед мой завершила.

Я в кружу положу завары,
Раскрою <<Кобзаря>> Шевчены
Поэта уровня Петрары
И Валентины Матвиены.

De kutter istapper med laser,
Snøfnuggene klistrer seg til ansiktet
Klarer jeg det bort til busstoppet,
Uten at støvlene drukner i snøen?

Hjemme venter en tallerken,
En tallerken grøt, og et hvitt rundstykke,
En gummivarmeflaske på føttene,
Og myke tøfler under stolen.

I en boks ligger to sild,
Skje og gaffel stikker opp av den,
Der er et glass og en flaske med vodka,
Den avsluttet måltidet mitt.

Jeg heller te i begeret,
Og åpner Sjevtsjenkos «Kobzar»,
En poet jevngod med Petrarca
Og Valentina Matvienko.

«Forskere fra følgende land har avlagt doktorgrad ved UiB i 2009: Tanzania, Nigeria, Marokko, Uganda, Kamerun, Sør-Afrika, Costa Rica, Vietnam, Gaza, Iran, Tyrkia, India, Russland, Spania, Romania, Skottland, Island, Polen, Kenya, Namibia, Etiopia, Sri Lanka, USA, Colombia, Chile, Panama, Kambodsja, Bangladesh, Kina, Frankrike, Færøyene, Tyskland, Bosnia, England, Kosovo, Sveits, Nederland, Danmark, Italia og Bulgaria». (Trolig også Norge). Kult!

Vladimir Sorokin gjestet Bergen 4. november i forbindelse med lanseringen av romanen Køen på norsk (Flamme forlag, oversetter: Hege Susanne Bergan). Om formiddagen var han russiskfagets gjest til lunsj på På Høyden, og om kvelden arrangerte Studentersamfunnet i Bergen et godt besøkt bokbad i Logen bar, der Sorokin samtalte med Martin Paulsen og Ingunn Lunde fra Institutt fra fremmedspråk, profesjonelt tolket for det norske publikum av Maria Kim Espeland.

Sorokin snakket om boken Køen, køer i dag og for 25 år siden, om hvordan det var å være forfatter bak jernteppet på 70- og 80-tallet, om sine ulike stiler, språket i bøkene sine, om forholdet mellom litteratur og politikk, om internettets betydning for litteraturen i dag, sine egne arbeidsmetoder, og mye annet.

Køen kom første gang ut i Paris i 1985. På spørsmålet om køens og Køens aktualitet i dag, røpet forfatteren at han hadde vært inne på ideen å skrive en Køen II, om dagens køer:

«Køene har endret seg i Russland i dag, særlig i Moskva. Mens man i Sovjettiden sto i kø, sitter man nå i bilene sine. Fenomenet er like tungt som det var i Sovjettiden, for bilene i Moskva er både dyre og skitne. Køen er et sterkt fenomen. […]. Køen er et levende vesen, med sin egen etikk og estetikk. Et vesen som oppløser enkelmenneskets personlighet slik at den enkelte blir en del av køens kollektive etikk og  personligheten blir til en del av denne køen».

Sorokins siste roman, Sukkerkreml [Sakharnyj kreml’, 2008], med handling fra 2028, har også et kapittel som heter «Køen». Hvorfor tar forfatteren opp dette temaet igjen, 25 år senere?

«Russland beveger seg i dag mot Sovjetunionen igjen, mentalt og etisk, derfor er det heller ikke vanskelig å forestille seg at vi har køer i 2028».

Sorokin karakteriserte alle sine seneste romaner, antiutopiene fra Blått fett (1999) og fremover, som forsøk på å se samtiden — dagens Russland. Romanen En opritsjniks dag [Den’ opritsjnika, 2006], med handling lagt til 2028, i et isolert Russland omgitt av en ugjennomtrengelig mur og i et totalitært samfunn der arkaiske maktstrukturer er kombinert med høyteknologiske elementer. Langt på vei blir også boken tolket som en satire over Putins Russland:

«Antiutopiene gir muligheten til å betrakte  samtiden fra fremtidens perspektiv, som om vi snur kikkerten. De gir den nødvendige avstand. — Jeg arbeider etter prinsippet om å prøve og feile. Da jeg skrev En opritsjniks dag, hadde jeg lyst til å skrive en folkelig, nærmest Bakhtinsk roman. Litt uventet ble tok den form av en rå politisk satire. Ærlig talt hadde jeg ikke forventet det. Det er uforutsigelig. I det hele tatt er litteraturen uforutsigelig når den ikke skrives for pengenes skyld».

Hva betyr skrivingen for Sorokin selv?

«Jeg kan ikke la være å skrive. Litteraturen er som et sterkt narkotikum, både for leseren og ikke minst for forfatteren. Når man først har begynt å skrive, er det vanskelig å ikke fortsette. Jeg har ikke noe valg: det er som når du kaster deg ut i vannet, da tenker du ikke lengre på at du sto på elvebredden og vurderte å legge på svøm. Du bare svømmer. Jeg bare skriver. Som Salvador Dalí sa, jeg vet ikke hva kunsten er, men vi kan ikke klare oss uten. Det er en meget presis observasjon. Slik er det med litteraturen også. Den lar oss se noe i oss selv. Hver morgen ser vi oss i speilet — litteraturen lar oss se vår egen nakke også, som er helt nødvendig for en sann forestilling om mennesket og om verden vi lever i».

Sorokin er blitt anmeldt og utsatt for harde angrep fra ulike grupper i Russland som en følge av de bøkene han har skrevet. Nylig ble hans forfatterkollega Viktor Jerofejev anklaget for å spre ekstremisme og russofobi av en rekke konservative professorer ved Russlands viktigste universitet, MGU. Hvordan er det å være liberal, demokratisk innstilt forfatter i Russland i dag?

«Foreløbig kan man tillate seg det — at jeg sitter her i dag, er et bevis på det, men jeg understreker: foreløbig. På de siste ni år har Russland tatt et stort skritt tilbake i etisk forstand. Jeg snakker om etikk og ikke økonomi. I skolens lærebøker i sovjetisk historie står det for eksempel at Stalin var en fremgangsrik «manager» og at avtalen mellom Molotov og Ribbentropp var en riktig og god avtale — slike ting gir en tunge tanker».

Hva kjennetegner russisk litteratur i dag?

«Den gode litteraturen kjennetegnes av forsøket på å besvare tre viktige spørsmål: hvem er vi, hvor kommer vi fra og hvor går vi hen? Og det å forstå hva som foregår i Russland og hva russisk metafysikk er for noe».

Sorokin er en mann av mange stiler: konseptualist på 80-tallet, postmodernist på 90-tallet, mer tradisjonell fortellerstil på 2000-tallet og folkelig satiriker i de seneste romanene, er forskernes forsøk på å sette merkelapper på forfatterskapet.

«Jeg vil gjerne at boken skal overraske først og fremst meg selv. Skrive noe som får blodet til å boble. Med forskjellige genrer og stiler forsøker jeg å skape noe nytt hver gang».

Språket er for mange hovedpersonen i Sorokins verker. Vi spurte forfatteren hvordan han jobber for å oppnå så stor språklig presisjon i dialogene:

«Det er nesten som et musikalsk prosjekt. Åpenbart har jeg godt litterært gehør. Jeg liker å lytte til hvordan folk taler, liker å gjenskape tale, som å skrive noter. Kanskje fordi jeg liker musikk og regner den som den mest fullkomne kunsten. Litteratur tar andreplassen».

Med sin omhyggelige språklige bearbeidning står Sorokins verker i motsetning til mye språkbruk i Russland i dag. Hvordan ser forfatteren på språksituasjonen i Russland i dag og hvilken rolle spiller litteraturen i denne sammenheng?

«Litteraturen ser faktisk ut til å spille en stadig større rolle. Den gode litteraturen. Det er mere god litteratur i bokhandlerne i dag, opplagene for detektivromaner er synkende. Dette gleder meg. På nittitallet hadde fjernsynet en viktig påvirkning rent språklig. Nå er TVen fullstendig kontrollert og minner om fjernsynet på Brezjnevs tid. Mange unge familier har ikke TV, de leser nyheter på nettet og bruker skjermen for å se film. Men de leser mye. Interessen for bøker er stigende. Politisk vinter gjør at man vil varme seg. Noen ganger, når jeg ser folk går ut av bokhandlerne, tenker jeg at det ser ut som de bærer bøker som ved: et slikt ønske om å varme seg er meget forståelig».

Sorokin har lenge hatt sin egen nettside, og i den senere tid er han blitt en ganske aktiv blogger på nettstedet Snob. Hvilken rolle spiller Internett for ham?

«En stor rolle. Likevel er 90-årenes eufori  forbi, da man forventet litterære mirakler fra internettet. Jeg overvurderer ikke internettet. Det er en ren funksjonell, men også helt nødvendig ting. Jeg bruker det mye i mitt daglige arbeid, for å sjekke en opplysning, huske noe, i kommunikasjonen med forlagene. Det er et meget godt instrument. En skrivemaskin av en ny generasjon. Det er praktisk å kommunisere gjennom blogger. Men nå finnes også reaksjoner mot bloggene. Noen er blitt lei av dem, og er begynt å skrive ordentlige brev til hverandre. Det er en ny ideologi, jeg kjenner slike folk».

Flere bilder fra Sorokins besøk finnes her.

KøenVladimir Sorokin kommer til Bergen! En av Russlands beste og mest omdiskuterte forfattere er endelig aktuell på norsk med romanen Køen (Flamme forlag). En forfatter som har brutt med de tabuer det går an å bryte i en litteratur og språkkultur som tradisjonelt har hatt en svært høy status og respekt. En som overrasker seg selv og leserne med hvert nye verk, selv om man også finner umiskjennelige sorokinske trekk i alle hans romaner, skuespill og filmmanus.

Sorokin kom i studietiden på 70-tallet i kontakt med en av de ledende grupper innenfor undergrunnskunsten i Russland, moskvakonseptualistene. På denne tiden arbeidet han med grafikk og bokdesign, men begynte etter hvert også å skrive.

Køen, som nå foreligger i norsk oversettelse, ble utgitt i Paris i 1985. Den ble innen få år oversatt til flere språk, og Sorokin ble kjent i Vest-Europa før han slo gjennom i Russland, der han ikke ble trykket før tidlig på 1990-tallet, i kjølvannet av de politiske omveltningene og Sovjetunionens kollaps. I nittiårene kom flere store romaner og skuespill, blant dem: Normen (1994) Roman (1995), og Blått fett (1999). På 2000-tallet har Sorokin blant annet gitt ut en stor romantrilogi, skrevet librettoen til Rozentals barn som ble satt opp på Bolsjojteatret i 2005, samt romanene En opritsjniks dag (2006) og Sukkerkreml (2008).

Sorokin forble lite lest utenfor akademiske kretser inntil han mot slutten av 1990-årene ble kjendis og seilte opp som noe av en kultforfatter i Russland. Her spilte romanen Blått fett en nøkkelrolle, men begeistringen for Sorokin var langt i fra udelt. Hans verker fremsto for mange som en sterk provokasjon, med hemningsløse voldsskildringer, grenseoverskridende vulgærspråk og utfordrende sex-scener.

Reaksjonene begrenset seg ikke til litteraturkritikkens sfære, men trakk bokstavelig talt ut på gaten. I 2002 startet den Putin-vennlige ungdomsorganisasjonen «Vi som går sammen» en kampanje mot Sorokin og andre russiske samtidsforfattere som kulminerte i en aksjon foran Bolsjojteatret, der Blått fett ble revet sønder og kastet i et gigantisk toalett av papirmaché. Sorokin ble samme år anmeldt for spredning av pornografi, men saken henlagt i april 2003.

Til anklager om provokasjon og sjokkerende tematikk på 90-tallet svarte forfatteren selv ofte at «Det er jo kun bokstaver på et papir». Jeg vil «se hvor mye papiret tåler». Og senest i 2006: «Man må skrive slik at det ryker av papiret». Fascinert av ondskapens natur fra barndommen av, bretter han ut på vrangen all den ondskap og vold som Sovjetsystemet representerte. I tekster som — slik han selv hevder — ikke skal forstås bokstavelig, men som metaforer. Samtidig bryter han med tradisjonelle skrivemønstre, med dristige formeksperimenter og ekstrem språklig kreativitet.

Dette er 90-årenes Sorokin. I trilogien fra 2000-tallet finner vi brutal tematikk, men en mye mer tradisjonell, lineær fortellerstil. Og så i 2006: en ny Sorokin, med romanen En opritsjniks dag, en antiutopi med handling i 2028, men langt på vei tolket som en satire over Putins Russland. Den tidligere a-politiske forfatteren avviser at boken er en samtidsskildring, men sier i et intervju til Der Spiegel i 2007 at «borgeren i ham er våknet».

Litteraturen skal ikke være noen behagelig lenestol, sier Sorokin i et annet intervju, men skal vekke eller sjokkere folk. Å sjokkere eller provosere er likevel ikke poenget i seg selv, men et middel for å sette hjernen i bevegelse. Målet er å stille spørsmål, krasse spørsmål. Jeg er ingen provokator, sier Sorokin, jeg har dypere anliggender enn som så.

Onsdag 4. november kl 19:15 intervjues Sorokin i Studentersamfunnet (Logen Bar) av Ingunn Lunde og Martin Paulsen.

Køen er oversatt av Hege Susanne Bergan. Forord av Ingunn Lunde. Etterord av forfatteren.

Stunt ved Alexander BerdichevskyFor dem som gikk glipp av bokslippet fredag 23. oktober i ærverdige Villavei 9: hele arrangementet foreligger nå som podkast, med ledsagende bilder. Bokens introduksjon er også tilgjengelig for nedlasting. God lesning!

Poets&PadonkiA4Institutt for fremmedspråk og prosjektet «Landslide of the Norm» inviterer til slippfest for artikkelsamlingen

From Poets to Padonki: Linguistic Authority and Norm Negotiation in Modern Russian Culture
red. Ingunn Lunde & Martin Paulsen
(Slavica Bergensia 9)

Presentasjon av boken og prosjektet med smakebiter
Akademiske stunts:
· om bloggeren og forfatteren Tatjana Tolstaja
· forfatteren Aleksej Slapovskij
·  russisk på Internett

Med: Martin Paulsen, Ingunn Lunde, Tine Roesen, Ellen Rutten, Alexander Berdichevsky

Boken setter fokus på språkkultur i Russland i perioder der språknormene er blitt brutt, utfordret, forhandlet og redefinert: etter revolusjonen og etter Sovjetunionens fall. Bidragene studerer fenomener i skjæringspunktet mellom sentralisert språkstyring og språksamfunnets kreative respons.

Slippet avrundes med en ultrakort presentasjon av oppfølgerprosjektet «The Future of Russian», med fokus på nye  arbeids- og formidlingsformer (podkast, blogg mm). Vi lover et lærerikt og underholdende program på 45 minutter etterfulgt av en lett lunsj.

Hjertelig velkommen!

Siste fra Twitter

Kategorier