You are currently browsing the category archive for the ‘Litteratur’ category.
Dette innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 7. november 2012.
Skepsisen mot nasjonale prøver øker
Ingunn Lunde, FAU-leder, Steinerskolen i Bergen
De siste dagers oppslag i mediene kan få det til å se ut som om den jevne Steinerskoleforelder tar seg fri fra jobben og holder barna hjemme tre dager hver høst – når de nasjonale prøvene skal gjennomføres. Dette er et bilde jeg som Steinerskoleforelder og leder for FAU ved Rudolf Steinerskolen i Bergen ikke kjenner meg igjen i.
FAU stiller seg ikke bak noen aksjon der barn holdes hjemme fra skolen, og verken skole eller foreldreråd oppfordrer til dette. Vi har forståelse for at det i fjor i en enkelt klasse ble aksjonert på denne måten, etter at Steinerskoleforbundet på ny hadde mottatt avslag fra departementet på sin anmodning om at elevene våre skal testes i læringsmålene som er nedfelt i Steinerskolenes egen læreplan, godkjent av samme departement, og ikke ut fra den offentlige skoles læreplan, som elevene ikke undervises etter. Aksjonen var én av flere måter å sette søkelys på denne uheldige situasjonen. Vi forholder oss inntil videre pragmatisk til påbudet om å gjennomføre nasjonale prøver: Noen foreldre søker fritak for sine barn, andre lar barna ta prøvene, og skolen legger til rette for begge grupper elever uten å gjøre noe mer vesen av det.
Hvorfor er Steinerskolene imot nasjonale prøver? Svaret er gitt allerede ovenfor. Prøvene er en metode for å kartlegge progresjon og utvikling av elevenes grunnleggende ferdigheter i skolen. Men læreplanen elevene testes etter er den som brukes i den offentlige skolen.
Steinerskolenes egen, godkjente læreplan følger en annen progresjon, en annen pedagogikk og andre læringsmetoder. Også selve prøvens format og metodiske oppbygning er fremmed for elevene, særlig i 5. klasse. Steinerskolene har bedt om at prøvene tilpasses vår læreplan, men ikke fått gehør for dette.
Mer interessant er det å se at skepsisen mot nasjonale prøver som kartleggingsmetode vokser i ulike miljøer, ikke bare i Steinerskolene. Finske pedagoger advarer mot et «kontroll- og testregime» i skolen, og Finland gjør det som kjent skarpt på europeiske målinger av grunnleggende ferdigheter. I moderne læringsforskning (f.eks. Anne Bamford) understrekes ikke behovet for flere tester og kontroller, men snarere betydningen av praktisk-estetiske fag og læringsprosesser som helt avgjørende for den konkrete kunnskapsinnlæringen.
At slike fag og metoder også er essensielle for utvikle evner som nyskapning og kreativitet burde kanskje engasjere oss enda mer enn spørsmålet om barna våre lærer brøkregning når de er ni eller ti år. Det er kanskje på tide å løfte blikket fra de nasjonale testene av isolerte ferdigheter til mer overordnede spørsmål om hva og hvem som skaper gode læringsarenaer for våre barn. Løsningen er trolig sammensatt og virkemidlene flere.
Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 21. august 2012 (morgen).
Modig, hellig dårskap
Ingunn Lunde
17. august ble Nadezjda Tolokonnikova, Maria Aljokhina og Ekaterina Samutsevitsj funnet skyldige i pøbelstreker og dømt til to års fengsel. Bakgrunnen var en punk-performance i Frelserkatedralen i Moskva 21. februar: «Jomfru Maria, jag bort Putin!». Vestens fordømmelse har vært massiv, men ifølge en meningsmåling fra juli mener bare 5% av russerne at de tre unge kvinnene burde frifinnes. Hvorfor mener russere flest at Pussy Riot må straffes?
Punk og politikk
Det feministiske punkbandet Pussy Riot ble stiftet i oktober 2011. De ønsket å bruke samtidskunstens uttrykksformer i politisk protest og opprop for seksuelle minoriteters rettigheter. De unge jentene opptrådde anonymt, kamuflert i fargerike finlandshetter, på sentrale steder som Moskvas metro eller Den røde plass.
Aksjonen i Frelserkatedralen setter søkelyset på maktelitens tette bånd til den russiske ortodokse kirke og dets overhode, partriark Kirill. Patriarken «burde tro på Gud, og ikke på Putin» sang jentene og hentydet til kirkens fremstilling av Putin som Russlands frelser i beste personkulttradisjon. Putins 12 år ved makten har vært et «Guds under», uttalte patriarken før presidentvalget i mars. Stalinkulten hadde sterke religiøse trekk, men ikke kirkens legitimitet.
Etter sovjetideologiens undergang og turbokapitalismens herjinger på 90-tallet har den ortodokse kirke fått stadig flere tilhengere. Kirken er blitt en mektig alliert i Putins forsøk på å kontrollere opinionen. Det er denne alliansen Pussy Riot protesterer mot i sin punkbønn.
Hellig dårskap
Mens vesten ser Pussy Riot-saken i lys av ytringsfrihet og et uavhengig rettsvesen, dreier saken seg i Russland om religiøse følelser og offentlig moral. Pussy Riot er ikke anklaget for politisk aktivisme, men for å ha krenket de troendes følelser, «motivert av hat og fiendskap til kirken», som dommer Marina Syrova formulerte det. Selv har de konsekvent avvist anklagen. Protesten retter seg mot kirkens lederskap og nære bånd til statsmakten.
Det interessante er ikke bare den uttalte kritikken, men også måten den fremføres på. Jentene sang ikke bare en sang foran ikonostasen. De gjorde knefall og korset seg, for sangen var en bønn til Guds moder. I retten henviste Tolokonnikova direkte til østkirkens eldgamle jurodstvo-tradisjon, de hellige dårer, som i ekte eller påtatt galskap talte tsaren i mot, avslørte hykleri og maktmisbruk. Den hellige dåre er den som ustraffet kan si at keiseren er uten klær. Ved å ta i bruk kirkens symboler, ritualer og jurodstvo-figuren i sin egen protest, ville jentene ta tilbake den ortodokse tradisjon, som de mener blir misbrukt i patriarkens og Putins tette samarbeid.
Мoralminister
Regimekritikere kaller Kirill Putins moralminister. Om ikke alle russere bifaller patriarkens lukseriøse vaner og dyre klokker, står de nasjonale og tradisjonelle verdier høyt i kurs. Nasjonalidentiteten er tett knyttet til den ortodokse kulturen, og selv om bare 10% av russerne går jevnlig i kirken, regner 75% seg som ortodokse. Tradisjonelle og konservative, for ikke å si ksenofobe og homofobe holdninger kommer i urovekkende omfang til uttrykk i debatter om homofiles rettigheter, vold mot kvinner eller integreringspolitikk.
I denne konteksten er «feminist» og «liberal» skjellsord, og det blir mindre overraskende at 47% russere mener (juli 2012) at de tiltalte «har forbrutt seg grovt mot normene for offentlig moral» mens 55% mener at de bør straffes med tvangsarbeid eller fengsel i mer enn 6 måneder.
Nye medier
Mens statskontrollert TV dominerer nyhetsformidlingen i Russland, endte Pussy Riot-saken opp med å gå verden rundt i sosiale medier. Under domsavsigelsen kokte nettet av #pussyriot-tvitring og i live-overføringer kunne alle se den dype ironien i den stående forsamling i rettssalen — et forvrengt bilde av den stående menigheten i en ortodoks gudstjeneste — mens dommeren gjentok ord som «blasfemi» og «obskurantisme». Nye medier påvirker opinionen, også i Russland, der internettbruken er stigende. I juli 2012 mente 33% av de spurte at fengsel mellom to og syv år var passende. I april var antallet så høyt som 47%.
Nesten ingen russiske rettssaker ender med frifinnelse. Under domsavsigelsen runget Pussy Riots siste låt utenfor rettsbygningen: «Putin tenner revolusjonens bål». Sangen ble (i samarbeid med The Guardian) samtidig lansert online for hele verden. Jentene sto i glassburet med håndjern på, omringet av seks bevæpnede politibetjenter. De smilte, for tonene utenfra var hørbare helt inn i buret.
*) Alle meningsmålinger som henvises til er fra Levadasentret (http://www.levada.ru)
Foto: Sergey Ponomarev
To- og flerspråklige poesiutgaver er blitt en sjeldenhet. Enda sjeldnere er det at vi bys på opptil flere oversettelser av samme dikt, som hver på sin måte gjengir meningen, ja, utvider meningspotensialet i originalen.
Den tiende internasjonale litteraturfestivalen i Berlin har i år fokus på Østeuropa. Forfattere, forskere, intellektuelle gir oss lesninger, bokpresentasjoner, kommentarer og refleksjoner; samtaler om vell av emner fra Balkans kulturelle fremtid via litterære oversettelser til vilkårene for sivilt samfunn i Russland, og mye mye mer. Programmet er også rikt krydret med musikalske innslag, som for eksempel jazz og poesi med Karbido & Andruchovytsch («Idyllischer Folk und Criminal Jazz treffen auf zimtfarbene Poesi). Eia var vi der.
Blant alle arrangementene er det ett som fremstår som spesielt gripende når dette foregår nettopp i Berlin: presentasjonen av Anna Altsjuks verk i tysk og russisk språkdrakt.
Anna Altschuk: Schwebe zu Stand, Übersetzung: Gabriele Leupold/Henrike Schmidt/Georg Witte, Nachwort: Michail Ryklin, Frankfurt/Main 2010, [978-3-518-12610-3, edition suhrkamp 2610], 12.- Euro.
Anna Altsjuk (1955–2008), russisk dikter, kunstner og fotograf, som hadde forlatt Russland og bodd i Berlin sammen med sin mann Mikhail Ryklin siden november 2007, forlot sitt hjem i Charlottenburg Langfredag, 21. mars 2008 og kom aldri tilbake. I dagene mens hun ble ettersøkt antydet både aviser og blogger at det lå politiske motiver bak forsvinningen, og aviser omtalte henne som Putinkritiker. Altsjuk hadde vært en av organisatorene av utstillingen «Ostorozjno, religija!» («Pass på, religion!») i Sakharovmuseet 2003, en utstilling som ble angrepet og vandalisert av ortodokse radikalere. Flere av organisatorene ble senere stilt for retten og anklaget for å ha nørt opp om religiøs og nasjonal strid. Rettsaken varte i to år, og endte for Altsjuks del med frifinnelse, men også med desillusjon og dyp depresjon. 11. april ble Altsjuk funnet i elven Spree, og alt tydet på at hun hadde begått selvmord.
Altsjuk studerte på 70-tallet og kom utover på 80-tallet i kontakt med konseptualistene, en ledende retning i russisk uoffisiell kunst på 80-tallet. Hun samarbeidet med musikere om poesi&musikk-happenings, og er ellers mest kjent for sin visuelle poesi. Hun var medlem ikke bare av PEN-klubben og den russiske forfatterforeningen, men også av Det internasjonale akademi for transrasjonell poesi.
Det er ingen enkel oppgave å formidle denne poesien i oversettelse, men Suhrkamps lille utgave er forbilledlig som en introduksjon til Altsjuks poetiske og språklige verden. Boken har to etterord: filosofen og ektemannen Mikhail Ryklins nekrolog og oversetternes blikk inn i «verkstedet.» Ryklin formidler litterære impulser og biografisk bakgrunn, og oversetterne karakteriserer Altsjuks diktning og forteller om sin egen kreative prosess med å oversette den. Vi får endog del i selve prosessen, idet flere av diktene gjengis i både to og tre oversettelser — der den ene ikke er et forarbeid til den neste, og bedre, men der hver ny tekst bringer frem en ny side, og ny mening, ved forlegget. For å klare dette, må oversetterne gå inn i Altsjuks egne meningsskapende kunstgrep og forsøke å la dem virke på tysk, så så si. En liten smakebit:
ра(дости гнуть)
испеПЕПЕЛинию
феникс (ли
кующий)
ил ЛИ БО
пьяный
———-
GLU(cksen)T
aus der asche LUGt
phönix lü
stern
o der WE der BE
trunken
———-
freuden schmiedend
aus der lineASCHE
ist das phö
nix jubel
oder LI(e) be(r) BO
trunken
———-
freud(voll führen)
ausASCHEerstehen
jubi LI
erender phönix
trunkener PO
et
Vladimir Sorokin gjestet Bergen 4. november i forbindelse med lanseringen av romanen Køen på norsk (Flamme forlag, oversetter: Hege Susanne Bergan). Om formiddagen var han russiskfagets gjest til lunsj på På Høyden, og om kvelden arrangerte Studentersamfunnet i Bergen et godt besøkt bokbad i Logen bar, der Sorokin samtalte med Martin Paulsen og Ingunn Lunde fra Institutt fra fremmedspråk, profesjonelt tolket for det norske publikum av Maria Kim Espeland.
Sorokin snakket om boken Køen, køer i dag og for 25 år siden, om hvordan det var å være forfatter bak jernteppet på 70- og 80-tallet, om sine ulike stiler, språket i bøkene sine, om forholdet mellom litteratur og politikk, om internettets betydning for litteraturen i dag, sine egne arbeidsmetoder, og mye annet.
Køen kom første gang ut i Paris i 1985. På spørsmålet om køens og Køens aktualitet i dag, røpet forfatteren at han hadde vært inne på ideen å skrive en Køen II, om dagens køer:
«Køene har endret seg i Russland i dag, særlig i Moskva. Mens man i Sovjettiden sto i kø, sitter man nå i bilene sine. Fenomenet er like tungt som det var i Sovjettiden, for bilene i Moskva er både dyre og skitne. Køen er et sterkt fenomen. […]. Køen er et levende vesen, med sin egen etikk og estetikk. Et vesen som oppløser enkelmenneskets personlighet slik at den enkelte blir en del av køens kollektive etikk og personligheten blir til en del av denne køen».
Sorokins siste roman, Sukkerkreml [Sakharnyj kreml’, 2008], med handling fra 2028, har også et kapittel som heter «Køen». Hvorfor tar forfatteren opp dette temaet igjen, 25 år senere?
«Russland beveger seg i dag mot Sovjetunionen igjen, mentalt og etisk, derfor er det heller ikke vanskelig å forestille seg at vi har køer i 2028».
Sorokin karakteriserte alle sine seneste romaner, antiutopiene fra Blått fett (1999) og fremover, som forsøk på å se samtiden — dagens Russland. Romanen En opritsjniks dag [Den’ opritsjnika, 2006], med handling lagt til 2028, i et isolert Russland omgitt av en ugjennomtrengelig mur og i et totalitært samfunn der arkaiske maktstrukturer er kombinert med høyteknologiske elementer. Langt på vei blir også boken tolket som en satire over Putins Russland:
«Antiutopiene gir muligheten til å betrakte samtiden fra fremtidens perspektiv, som om vi snur kikkerten. De gir den nødvendige avstand. — Jeg arbeider etter prinsippet om å prøve og feile. Da jeg skrev En opritsjniks dag, hadde jeg lyst til å skrive en folkelig, nærmest Bakhtinsk roman. Litt uventet ble tok den form av en rå politisk satire. Ærlig talt hadde jeg ikke forventet det. Det er uforutsigelig. I det hele tatt er litteraturen uforutsigelig når den ikke skrives for pengenes skyld».
Hva betyr skrivingen for Sorokin selv?
«Jeg kan ikke la være å skrive. Litteraturen er som et sterkt narkotikum, både for leseren og ikke minst for forfatteren. Når man først har begynt å skrive, er det vanskelig å ikke fortsette. Jeg har ikke noe valg: det er som når du kaster deg ut i vannet, da tenker du ikke lengre på at du sto på elvebredden og vurderte å legge på svøm. Du bare svømmer. Jeg bare skriver. Som Salvador Dalí sa, jeg vet ikke hva kunsten er, men vi kan ikke klare oss uten. Det er en meget presis observasjon. Slik er det med litteraturen også. Den lar oss se noe i oss selv. Hver morgen ser vi oss i speilet — litteraturen lar oss se vår egen nakke også, som er helt nødvendig for en sann forestilling om mennesket og om verden vi lever i».
Sorokin er blitt anmeldt og utsatt for harde angrep fra ulike grupper i Russland som en følge av de bøkene han har skrevet. Nylig ble hans forfatterkollega Viktor Jerofejev anklaget for å spre ekstremisme og russofobi av en rekke konservative professorer ved Russlands viktigste universitet, MGU. Hvordan er det å være liberal, demokratisk innstilt forfatter i Russland i dag?
«Foreløbig kan man tillate seg det — at jeg sitter her i dag, er et bevis på det, men jeg understreker: foreløbig. På de siste ni år har Russland tatt et stort skritt tilbake i etisk forstand. Jeg snakker om etikk og ikke økonomi. I skolens lærebøker i sovjetisk historie står det for eksempel at Stalin var en fremgangsrik «manager» og at avtalen mellom Molotov og Ribbentropp var en riktig og god avtale — slike ting gir en tunge tanker».
Hva kjennetegner russisk litteratur i dag?
«Den gode litteraturen kjennetegnes av forsøket på å besvare tre viktige spørsmål: hvem er vi, hvor kommer vi fra og hvor går vi hen? Og det å forstå hva som foregår i Russland og hva russisk metafysikk er for noe».
Sorokin er en mann av mange stiler: konseptualist på 80-tallet, postmodernist på 90-tallet, mer tradisjonell fortellerstil på 2000-tallet og folkelig satiriker i de seneste romanene, er forskernes forsøk på å sette merkelapper på forfatterskapet.
«Jeg vil gjerne at boken skal overraske først og fremst meg selv. Skrive noe som får blodet til å boble. Med forskjellige genrer og stiler forsøker jeg å skape noe nytt hver gang».
Språket er for mange hovedpersonen i Sorokins verker. Vi spurte forfatteren hvordan han jobber for å oppnå så stor språklig presisjon i dialogene:
«Det er nesten som et musikalsk prosjekt. Åpenbart har jeg godt litterært gehør. Jeg liker å lytte til hvordan folk taler, liker å gjenskape tale, som å skrive noter. Kanskje fordi jeg liker musikk og regner den som den mest fullkomne kunsten. Litteratur tar andreplassen».
Med sin omhyggelige språklige bearbeidning står Sorokins verker i motsetning til mye språkbruk i Russland i dag. Hvordan ser forfatteren på språksituasjonen i Russland i dag og hvilken rolle spiller litteraturen i denne sammenheng?
«Litteraturen ser faktisk ut til å spille en stadig større rolle. Den gode litteraturen. Det er mere god litteratur i bokhandlerne i dag, opplagene for detektivromaner er synkende. Dette gleder meg. På nittitallet hadde fjernsynet en viktig påvirkning rent språklig. Nå er TVen fullstendig kontrollert og minner om fjernsynet på Brezjnevs tid. Mange unge familier har ikke TV, de leser nyheter på nettet og bruker skjermen for å se film. Men de leser mye. Interessen for bøker er stigende. Politisk vinter gjør at man vil varme seg. Noen ganger, når jeg ser folk går ut av bokhandlerne, tenker jeg at det ser ut som de bærer bøker som ved: et slikt ønske om å varme seg er meget forståelig».
Sorokin har lenge hatt sin egen nettside, og i den senere tid er han blitt en ganske aktiv blogger på nettstedet Snob. Hvilken rolle spiller Internett for ham?
«En stor rolle. Likevel er 90-årenes eufori forbi, da man forventet litterære mirakler fra internettet. Jeg overvurderer ikke internettet. Det er en ren funksjonell, men også helt nødvendig ting. Jeg bruker det mye i mitt daglige arbeid, for å sjekke en opplysning, huske noe, i kommunikasjonen med forlagene. Det er et meget godt instrument. En skrivemaskin av en ny generasjon. Det er praktisk å kommunisere gjennom blogger. Men nå finnes også reaksjoner mot bloggene. Noen er blitt lei av dem, og er begynt å skrive ordentlige brev til hverandre. Det er en ny ideologi, jeg kjenner slike folk».
Flere bilder fra Sorokins besøk finnes her.
brodilka 