You are currently browsing the category archive for the ‘Kunst’ category.
Dette innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 7. november 2012.
Skepsisen mot nasjonale prøver øker
Ingunn Lunde, FAU-leder, Steinerskolen i Bergen
De siste dagers oppslag i mediene kan få det til å se ut som om den jevne Steinerskoleforelder tar seg fri fra jobben og holder barna hjemme tre dager hver høst – når de nasjonale prøvene skal gjennomføres. Dette er et bilde jeg som Steinerskoleforelder og leder for FAU ved Rudolf Steinerskolen i Bergen ikke kjenner meg igjen i.
FAU stiller seg ikke bak noen aksjon der barn holdes hjemme fra skolen, og verken skole eller foreldreråd oppfordrer til dette. Vi har forståelse for at det i fjor i en enkelt klasse ble aksjonert på denne måten, etter at Steinerskoleforbundet på ny hadde mottatt avslag fra departementet på sin anmodning om at elevene våre skal testes i læringsmålene som er nedfelt i Steinerskolenes egen læreplan, godkjent av samme departement, og ikke ut fra den offentlige skoles læreplan, som elevene ikke undervises etter. Aksjonen var én av flere måter å sette søkelys på denne uheldige situasjonen. Vi forholder oss inntil videre pragmatisk til påbudet om å gjennomføre nasjonale prøver: Noen foreldre søker fritak for sine barn, andre lar barna ta prøvene, og skolen legger til rette for begge grupper elever uten å gjøre noe mer vesen av det.
Hvorfor er Steinerskolene imot nasjonale prøver? Svaret er gitt allerede ovenfor. Prøvene er en metode for å kartlegge progresjon og utvikling av elevenes grunnleggende ferdigheter i skolen. Men læreplanen elevene testes etter er den som brukes i den offentlige skolen.
Steinerskolenes egen, godkjente læreplan følger en annen progresjon, en annen pedagogikk og andre læringsmetoder. Også selve prøvens format og metodiske oppbygning er fremmed for elevene, særlig i 5. klasse. Steinerskolene har bedt om at prøvene tilpasses vår læreplan, men ikke fått gehør for dette.
Mer interessant er det å se at skepsisen mot nasjonale prøver som kartleggingsmetode vokser i ulike miljøer, ikke bare i Steinerskolene. Finske pedagoger advarer mot et «kontroll- og testregime» i skolen, og Finland gjør det som kjent skarpt på europeiske målinger av grunnleggende ferdigheter. I moderne læringsforskning (f.eks. Anne Bamford) understrekes ikke behovet for flere tester og kontroller, men snarere betydningen av praktisk-estetiske fag og læringsprosesser som helt avgjørende for den konkrete kunnskapsinnlæringen.
At slike fag og metoder også er essensielle for utvikle evner som nyskapning og kreativitet burde kanskje engasjere oss enda mer enn spørsmålet om barna våre lærer brøkregning når de er ni eller ti år. Det er kanskje på tide å løfte blikket fra de nasjonale testene av isolerte ferdigheter til mer overordnede spørsmål om hva og hvem som skaper gode læringsarenaer for våre barn. Løsningen er trolig sammensatt og virkemidlene flere.
Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 21. august 2012 (morgen).
Modig, hellig dårskap
Ingunn Lunde
17. august ble Nadezjda Tolokonnikova, Maria Aljokhina og Ekaterina Samutsevitsj funnet skyldige i pøbelstreker og dømt til to års fengsel. Bakgrunnen var en punk-performance i Frelserkatedralen i Moskva 21. februar: «Jomfru Maria, jag bort Putin!». Vestens fordømmelse har vært massiv, men ifølge en meningsmåling fra juli mener bare 5% av russerne at de tre unge kvinnene burde frifinnes. Hvorfor mener russere flest at Pussy Riot må straffes?
Punk og politikk
Det feministiske punkbandet Pussy Riot ble stiftet i oktober 2011. De ønsket å bruke samtidskunstens uttrykksformer i politisk protest og opprop for seksuelle minoriteters rettigheter. De unge jentene opptrådde anonymt, kamuflert i fargerike finlandshetter, på sentrale steder som Moskvas metro eller Den røde plass.
Aksjonen i Frelserkatedralen setter søkelyset på maktelitens tette bånd til den russiske ortodokse kirke og dets overhode, partriark Kirill. Patriarken «burde tro på Gud, og ikke på Putin» sang jentene og hentydet til kirkens fremstilling av Putin som Russlands frelser i beste personkulttradisjon. Putins 12 år ved makten har vært et «Guds under», uttalte patriarken før presidentvalget i mars. Stalinkulten hadde sterke religiøse trekk, men ikke kirkens legitimitet.
Etter sovjetideologiens undergang og turbokapitalismens herjinger på 90-tallet har den ortodokse kirke fått stadig flere tilhengere. Kirken er blitt en mektig alliert i Putins forsøk på å kontrollere opinionen. Det er denne alliansen Pussy Riot protesterer mot i sin punkbønn.
Hellig dårskap
Mens vesten ser Pussy Riot-saken i lys av ytringsfrihet og et uavhengig rettsvesen, dreier saken seg i Russland om religiøse følelser og offentlig moral. Pussy Riot er ikke anklaget for politisk aktivisme, men for å ha krenket de troendes følelser, «motivert av hat og fiendskap til kirken», som dommer Marina Syrova formulerte det. Selv har de konsekvent avvist anklagen. Protesten retter seg mot kirkens lederskap og nære bånd til statsmakten.
Det interessante er ikke bare den uttalte kritikken, men også måten den fremføres på. Jentene sang ikke bare en sang foran ikonostasen. De gjorde knefall og korset seg, for sangen var en bønn til Guds moder. I retten henviste Tolokonnikova direkte til østkirkens eldgamle jurodstvo-tradisjon, de hellige dårer, som i ekte eller påtatt galskap talte tsaren i mot, avslørte hykleri og maktmisbruk. Den hellige dåre er den som ustraffet kan si at keiseren er uten klær. Ved å ta i bruk kirkens symboler, ritualer og jurodstvo-figuren i sin egen protest, ville jentene ta tilbake den ortodokse tradisjon, som de mener blir misbrukt i patriarkens og Putins tette samarbeid.
Мoralminister
Regimekritikere kaller Kirill Putins moralminister. Om ikke alle russere bifaller patriarkens lukseriøse vaner og dyre klokker, står de nasjonale og tradisjonelle verdier høyt i kurs. Nasjonalidentiteten er tett knyttet til den ortodokse kulturen, og selv om bare 10% av russerne går jevnlig i kirken, regner 75% seg som ortodokse. Tradisjonelle og konservative, for ikke å si ksenofobe og homofobe holdninger kommer i urovekkende omfang til uttrykk i debatter om homofiles rettigheter, vold mot kvinner eller integreringspolitikk.
I denne konteksten er «feminist» og «liberal» skjellsord, og det blir mindre overraskende at 47% russere mener (juli 2012) at de tiltalte «har forbrutt seg grovt mot normene for offentlig moral» mens 55% mener at de bør straffes med tvangsarbeid eller fengsel i mer enn 6 måneder.
Nye medier
Mens statskontrollert TV dominerer nyhetsformidlingen i Russland, endte Pussy Riot-saken opp med å gå verden rundt i sosiale medier. Under domsavsigelsen kokte nettet av #pussyriot-tvitring og i live-overføringer kunne alle se den dype ironien i den stående forsamling i rettssalen — et forvrengt bilde av den stående menigheten i en ortodoks gudstjeneste — mens dommeren gjentok ord som «blasfemi» og «obskurantisme». Nye medier påvirker opinionen, også i Russland, der internettbruken er stigende. I juli 2012 mente 33% av de spurte at fengsel mellom to og syv år var passende. I april var antallet så høyt som 47%.
Nesten ingen russiske rettssaker ender med frifinnelse. Under domsavsigelsen runget Pussy Riots siste låt utenfor rettsbygningen: «Putin tenner revolusjonens bål». Sangen ble (i samarbeid med The Guardian) samtidig lansert online for hele verden. Jentene sto i glassburet med håndjern på, omringet av seks bevæpnede politibetjenter. De smilte, for tonene utenfra var hørbare helt inn i buret.
*) Alle meningsmålinger som henvises til er fra Levadasentret (http://www.levada.ru)
Foto: Sergey Ponomarev
Vladimir Sorokin kommer til Bergen! En av Russlands beste og mest omdiskuterte forfattere er endelig aktuell på norsk med romanen Køen (Flamme forlag). En forfatter som har brutt med de tabuer det går an å bryte i en litteratur og språkkultur som tradisjonelt har hatt en svært høy status og respekt. En som overrasker seg selv og leserne med hvert nye verk, selv om man også finner umiskjennelige sorokinske trekk i alle hans romaner, skuespill og filmmanus.
Sorokin kom i studietiden på 70-tallet i kontakt med en av de ledende grupper innenfor undergrunnskunsten i Russland, moskvakonseptualistene. På denne tiden arbeidet han med grafikk og bokdesign, men begynte etter hvert også å skrive.
Køen, som nå foreligger i norsk oversettelse, ble utgitt i Paris i 1985. Den ble innen få år oversatt til flere språk, og Sorokin ble kjent i Vest-Europa før han slo gjennom i Russland, der han ikke ble trykket før tidlig på 1990-tallet, i kjølvannet av de politiske omveltningene og Sovjetunionens kollaps. I nittiårene kom flere store romaner og skuespill, blant dem: Normen (1994) Roman (1995), og Blått fett (1999). På 2000-tallet har Sorokin blant annet gitt ut en stor romantrilogi, skrevet librettoen til Rozentals barn som ble satt opp på Bolsjojteatret i 2005, samt romanene En opritsjniks dag (2006) og Sukkerkreml (2008).
Sorokin forble lite lest utenfor akademiske kretser inntil han mot slutten av 1990-årene ble kjendis og seilte opp som noe av en kultforfatter i Russland. Her spilte romanen Blått fett en nøkkelrolle, men begeistringen for Sorokin var langt i fra udelt. Hans verker fremsto for mange som en sterk provokasjon, med hemningsløse voldsskildringer, grenseoverskridende vulgærspråk og utfordrende sex-scener.
Reaksjonene begrenset seg ikke til litteraturkritikkens sfære, men trakk bokstavelig talt ut på gaten. I 2002 startet den Putin-vennlige ungdomsorganisasjonen «Vi som går sammen» en kampanje mot Sorokin og andre russiske samtidsforfattere som kulminerte i en aksjon foran Bolsjojteatret, der Blått fett ble revet sønder og kastet i et gigantisk toalett av papirmaché. Sorokin ble samme år anmeldt for spredning av pornografi, men saken henlagt i april 2003.
Til anklager om provokasjon og sjokkerende tematikk på 90-tallet svarte forfatteren selv ofte at «Det er jo kun bokstaver på et papir». Jeg vil «se hvor mye papiret tåler». Og senest i 2006: «Man må skrive slik at det ryker av papiret». Fascinert av ondskapens natur fra barndommen av, bretter han ut på vrangen all den ondskap og vold som Sovjetsystemet representerte. I tekster som — slik han selv hevder — ikke skal forstås bokstavelig, men som metaforer. Samtidig bryter han med tradisjonelle skrivemønstre, med dristige formeksperimenter og ekstrem språklig kreativitet.
Dette er 90-årenes Sorokin. I trilogien fra 2000-tallet finner vi brutal tematikk, men en mye mer tradisjonell, lineær fortellerstil. Og så i 2006: en ny Sorokin, med romanen En opritsjniks dag, en antiutopi med handling i 2028, men langt på vei tolket som en satire over Putins Russland. Den tidligere a-politiske forfatteren avviser at boken er en samtidsskildring, men sier i et intervju til Der Spiegel i 2007 at «borgeren i ham er våknet».
Litteraturen skal ikke være noen behagelig lenestol, sier Sorokin i et annet intervju, men skal vekke eller sjokkere folk. Å sjokkere eller provosere er likevel ikke poenget i seg selv, men et middel for å sette hjernen i bevegelse. Målet er å stille spørsmål, krasse spørsmål. Jeg er ingen provokator, sier Sorokin, jeg har dypere anliggender enn som så.
Onsdag 4. november kl 19:15 intervjues Sorokin i Studentersamfunnet (Logen Bar) av Ingunn Lunde og Martin Paulsen.
Køen er oversatt av Hege Susanne Bergan. Forord av Ingunn Lunde. Etterord av forfatteren.
Onsdag 5. mars 2008 var det slippefest for artikkelsamlingen Terminal Øst: Totalitære og posttotalitære diskurser i Bergen. Dagen bød i øvrig på et snøkaos uten sidestykke denne vinteren, og til glede for alle som måtte måke snø den dagen, har vi nettpublisert den multimediale lanseringen. God lesning/reise!
Det nærmer seg boklansering for Terminal Øst: Totalitære og posttotalitære diskurser, utgitt på Spartacus forlag og redigert av undertegnede sammen med Susanna Witt. Lanseringen blir en audiovisuell happening med smakebiter fra boken and beyond. Der vil du få svar på bl.a. hvorfor den har tog på forsiden. Ved siden av en presentasjon med musikk, bilder, lyd, tekst, får vi fire akademiske “stunts” — ultrakorte foredrag à 5 minutter — om hhv “Multikunstneren Jurij Andrukhovytsj,” “Om å gå eller hvile på skinner og å gå eller hvile på skjær,” “Frå sovjetisk til postsovjetisk dissidens: to tilfelle” og “Stalin på Bergen Rådhus.”
Vi håper på stort oppmøte. En journalist i hovedstadspressen som fikk plakaten tilsendt, svarte entusiastisk at han fikk lyst til å ta toget til Bergen og boklansering. En god idé! Ta toget til Bergen.
Tid og sted: Jusbygget, Dragefjellet, seminarrom 2, kl 13:00, onsdag 5. mars 2008. Velkommen!
De første meldingene om en planlagt rullende lesesal på Moskvametroen kom tidlig på høsten i fjor, og nå begynner detaljene å bli klare. Toget – det femte i rekken av navngitte, individuelt utseende vognsett viet et tema eller en historisk realitet – skal hete «Det lesende Moskva», og skal fordre leselysten hos barn og unge. Reklame er bannlyst. Veggene skal dekkes av sitater og bilder, og hver av de seks vognene har et eget tema: vogn en: heltesagn og eventyr, vogn to: klassisk russisk litteratur for barn, vogn tre: litteratur om dyrene og naturen, fjerde vogn: barnelitteratur for de helt små metropassasjerer, femte vogn: litteratur for litt eldre barn, mens siste vogn er viet verdenslitteraturens hovedverk.
Navnet gir assosiasjoner til det sovjetiske slagordet om det sovjetiske folk/land som “det mest lesende folk/land i verden,” og initiativet føyer seg inn i en rekke av dannelsesprosjekter ved metroen. Sitatene skal gi barna lyst til å lese hele verket, sier metroledelsen, og hele prosjektet er et samarbeid mellom metroen og myndighetene i Moskva.
Det første av de andre navngitte togsettene er viet andre verdenskrig, det andre 60årsjubileet for slaget ved Kursk, det tredje, Krasnaja strela (Den røde pil), er oppkalt etter det berømte luksustoget mellom St Petersburg og Moskva. Det fjerde er et rullende kunstgalleri ved navnet Poezd-akvarel’.
.
Det er riktig nok at ikke like mange leser på metroen som før, mp3-spilleren er tross alt kommet til Russland også.
Bergens Tidende kunne forleden melde at kulturbyråden i Bergen, Henning Warloe (H), vil henge opp Picassos portrett av Stalin på Rådhuset 5. mars, i en dimensjon som dekker bredden av husets kortside. Portrettet, som er del av kunstneren Lene Bergs prosjekt “Stalin av Picasso, eller portrett av kvinne med bart” skulle opprinnelig henge på Folketeaterbygningen på Youngstorget i Oslo, men APs partisekretær, Martin Kolberg, satte i forrige uke foten ned. “Vi har et mer åpent kunstsyn i Bergen enn i Oslo,” sier Warloe, og motiverer prosjektet med en henvisning til Stalin selv, for der denne “gikk til sensur overfor kunsten,” “er terskelen langt høyere i Bergen” [underforstått enn i Oslo].
Warloes forslag har skapt stor debatt, og det er ikke første gang det stormer omkring dette portrettet. Picasso laget det opprinnelig for å ledsage nekrologen over Stalin ved hans død 5. mars 1953, for den franske kommunistiske avisen Les lettres françaises. Bildet kom på trykk, men laget straks skandale. Redaktøren, Louis Aragon, måtte tilbakevise det offentlig, grunngitt med at portrettet “ikke tok hensyn til publikums følelser […] og den kjærlighet arbeiderklassen følte for kamerat Stalin og for Sovjetunionen.” Heller ikke var portrettet rettferdig “overfor Stalins moralske, åndelige og intellektuelle personlighet.» Problemet var selvfølgelig det kompliserte forholdet mellom Picassos utradisjonelle portrett og Stalins personkult i høystalinismen etter andre verdenskrig og frem til diktatorens død.
Hva signaliserer vi ved å henge opp dette bildet på Bergen Rådhus i 2008, på 55-årsdagen for Stalins død? Det er et meget komplisert spørsmål som kulturbyråden ikke ser ut til å ha tenkt godt nok igjennom. På et eller annet nivå (trolig også i kunstnerens intensjoner) stiller en slik akt “interessante” spørsmål om forholdet mellom propaganda, politikk og kunst, og om ekstrem ytringsfrihet. Samtidig viser det — i kjempedimensjoner — bildet av en massemorder, og det er det siste 99% av Bergens befolkning, inkludert alle dem med røtter i Østeuropa, i første rekke vil konfronteres med. Ikke så få vil krenkes. En slik demonstrasjon av ytringsfrihet er hensynsløs, postulatet om kunstens absolutte frihet ansvarsløs, og hele prosjektet (tilsynelatende) enkel poenghenting i en barnslig rivalisering mellom Bergen og Oslo.
brodilka 
